mandag 30. april 2012

lyset fra lyktestolpene

Jeg legger meg alene i kveld
I lyset fra lyktestolpens lys
Jeg er alene i kveld
når mine tanker vender hjem
til mitt oppvarmede hus


Lekene fra barndommen


Da jeg var lita var denne dokka en av mine nærmeste kompiser. Ei lita, etter hvert ganske skranglete dokke som nok var vakker bare i kraft av sin historie med meg. Evt vakker bare for meg. :-) Øyet ble etter hvert litt skadet. Det stod heller ikke til hinder for hennes skjønnhet i mine øyne.
Nylig fant jeg henne da jeg ryddet opp i noe gammelt. Håret var blitt tørt og skrantete, hun var enda mer skranglete i kroppen og ansiktsfargen var slik plast blir etter år nedi en pappeske, gulaktig og underlig. Likevel var hun like vakker i mine øyne. Jeg tror jeg må ha tatt veldig godt hånd om henne og stelt henne godt siden skjønnheten har blitt båret gjennom tidens tann....

torsdag 26. april 2012

Å velge glede

Å gjøre valg er vanskelig. Når vi iverksetter nye ting i livet, hva er valgene våre basert på? Hva er beslutningene basert på?
Et lite og smilende menneske jeg kjenner, en vakker liten blomst av et menneske arbeider som iverksetter på mange plan. Hun lever etter å velge der gleden gror. Ikke økonomi, men glede. Synes det er så utrolig flott. Dagens skål går til lille, vakre lykketrollet! Takk for at jeg er så heldig å kjenne henne!
Hva gjør oss glade i dag?

tirsdag 24. april 2012

TRØTT

Hvorfor sitte her når det faktisk er mulig å legge seg?? Julie, du har seng å sove i!! Du er trøtt!! Sitter bare her og finner på alt mulig rart for å slippe å sove....Å være B menneske tror jeg faktisk er en slags sykdom!! Noe så dumt!

Forskjell på en kunstnersjel og en psykisk syk?

Er det flere mennesker med alvorlige psykiske lidelser blant de kreative enn i befolkningen forøvrig? Gir mulighet for å skape stor kunst også mulighet for å bli alvorlig syk? Er det å være kreativ beslektet med psykisk lidelse?
Det er min påstand at svaret på disse spørsmålene er et ubetinget ja. Jeg minner om at her i min blogg tillater jeg meg å skrive om det jeg tror er riktig. Her kan jeg slippe å bry meg så veldig om en mer objektiv sannhet. Jeg kjenner derfor ikke til rekkevidden av forskning som er gjort på dette feltet, men det er heller ikke poenget mitt. Jeg slår likevel et slag for noe jeg selv tror er riktig. :-)
Hvorfor skulle jeg, som selv er et skapende menneske, ellers kjenne et slektskap til de alvorlig syke uten at jeg selv noen gang har vært psykotisk eller på annen måte vært psykisk syk?
Jeg er nok også heldig stillet som vet at inni et kreativt menneske ligger en skjør verden som må passes veldig godt på. Der inne i den verdenen finnes kun tynne gjennomskinnelige vegger som duver lett i vinden, og takhøyden tilpasses situasjon og tid. Det glitrer og blinker og solen skinner. Men alt dette har en klar mulighet til å falle sammen som et korthus der restene blir til støv som gir smerter. Skyggene av det som kunne ha vært eller som var løper frem og tilbake og skremmer hovedpersonen til taushet eller til et hylekor av angst, angst for det ukjente.
Noen er heldige som kan ivareta dette hemmelige område inni seg selv...de blir kanskje skapende mennesker. De som av forskjellige grunner ikke får mulighet til å ivareta dette området, kan bli værende i restene av korthuset.
....tror jeg iallefall.......

søndag 22. april 2012

Psykotisk, fravær av rasjonell tenkning?

Mange mennesker mener at man ikke lengre er rasjonell når man er psykostisk.
Det rasjonelle knyttes vel ofte til fornuft. Noe er rasjonelt om det gir et ønsket resultat på en ikke.tilfeldig måte.

Det var vel Max Weber som snakket om 4 former for handlinger.
De affektfulle der handlingen er styrt av følelser.
De tradisjonelle der handlingene utføres av vaner.
De verdipregede som er handlinger knyttet til egenverdi, etisk, estetisk eller religiøs
De formålsrasjponelle som er knyttet til handlinger der man velger det mest effektive for å nå et mål.

Man kan jo også snakke om å handle ut fra hva jeg tror er best og ut fra hva som virkelig er best.

Skal vi virkelig mene at alt dette opphører i psykotisk tilstand? 
Etter min mening avhenger det av hva vi sikter til. Jeg tror, eller nei, jeg er helt overbevist om at det finnes forklaringsmodeller for hvordan og hvorfor en psykotisk person tenker som han eller hun gjør. Det er alltid tråder å trekke i og veier å gå i forhold til å finne ut av hvorfor tankemønstrene har blitt slik de har blitt. Kanskje forstår ikke hverken du eller jeg disse tankemøsnstrene, men det betyr ikke at muligheten til å forstå ikke finnes! Det betyr bare at den gitte pasienten ikke enda har funnet riktig terapeut. Jeg har en sterk tro på det relasjonelle og det helende i pasient/klient-forholdet.

Min påstand er at i det å være psykotisk ligger en rasjonell tenkning med andre rammer enn hva vi pleier å se.

Og om jeg husker Weber helt feil, så får vi bære over med det. ;-)


onsdag 18. april 2012

Vente på valper - samtidig er det rettssak

Den viktigste rettssaken i Norge etter krigen pågår akkurat nå. Samtidig venter vi på valper her i huset. Valpene "bla laget" på Valentinsdagen. :-) Så viktig å tenke på at livet vårt går videre selv om alle forstår at vi skal få med oss en slik historisk sak.

Rettssaken - i et land der rosen som symbol på kjærlighet står så sterkt, tror jeg ikke vi skal frykte litt oppmerksomhet rundt disse politiske ideene

Jeg har tenkt mye over om det er riktig å møte fenomenet, hovedpersonen og saken med stillhet. Hovedpersonen (orker ikke det navnet) ønsker jo oppmerksomhet for sine ideer og tanker. Det får han jo nå. Det justeres jo imidlertid etter min mening ganske godt hvilket rom han får til å forfekte sine standpunkter. Jeg har tidligere i løpet av tiden som har gått fra det fatale som skjedde landet vårt i juli reagerte kraftig på hvordan den tabloide pressen til tider har gravd i dette og skrevet om ting som har liten interesse for oss her ute.
Nå tenker jeg likevel at vi som nasjon, de av forskjellig grunner berørte, kan trenge en runde til i tillegg til at det selvfølgelig også handler om hvorda en rettsstat fungerer.

Og trenger vi en runde til?
Jeg tror vi har gjennomgått noe av den størte krisen et land kan få i fanget i juli. Vi har vært helt nede i mørket sammen. Nå når vi skal gjennom alt dette en gang til må vi alle sammen tenkte på at det faktisk ikke er det samme nå. Vi har vært der før og kan nærme oss enda et hakk å legge dette bak oss ved å gå gjennom det en gang til. Spesielt er jo dette en viktig milpæl for mange av de som ble sterkest berørt.

Høyreektremisme
Jeg hadde en interessant samtale med en person som sa at han tidligere ville ha kunnet støttet et slikt ekstremt politisk syn langt på vei. Han er godt kjent med hvordan dette miljøet opererer i og utenfor vårt land. Han sa noe som jeg har tenkt veldig mye på. Han mente at mye av "kicket" folk i dette miljøet får ligger i at det er så mye hemmeligholdelse rundt det. Han sa at dette gir en farlig kraft, en kraft som er mye farligere for samfunnet vårt enn om hovedpersonen i rettssaken som pågår nå får litt taletid og litt oppmerksomhet. Han mente snarere tvert imot. Gjennom rettssaken vil folk flest få se hvor patetisk denne mannen mest sannsynlig er, sa han. Du vet, vi skal ikke frykte litt oppmerksomhet rundt et slikt menneske når vi bor i et land som iscenesetter et slikt rosehav som Norge gjorde, sa han. Her råder kjærligheten, sa denne mannen.
Kan vi klare å støtte oss på en slik konklusjon? Jeg forsøker å gjøre det. Samtalen jeg hadde med denne mannen skjedde for flere måneder siden. Rettssaken har akkurat begynt og vi vet jo ikke så mye enda om hvordan vi selv eller landet vårt kommer ut av disse ukene. JEg konstaterer likevel allerede at jeg jo selvfølgelig som alle andre nok en gang rystes av handlingene denne manenn har utført, men selve mannen....? Patetisk er nok et godt ord på mye av hans fremtoning.

Ensomt stiger mørket
Skoene fylles med vann
I gatene renner vår uskyld
På vei mot et fremmed land.

Sangen du sang reiste fra meg
som en sky av levende kraft
den havnet i landet utenfor
som er stedet der drømmen går tapt....

MEN;
STØRST AV ALT ER FAKTISK FORTSATT KJÆRLIGHETEN!

torsdag 12. april 2012

ensomt stiger mørket, skoene fylles med vann

Ensomt stiger mørket
Skoene fylles med vann
I gatene renner vår uskyld
på vei mot et fremmed land

Sangen du sang reiste fra meg
som en sky av levende kraft
Den havnet i landet utenfor
som er stedet der drømmen går tapt
 - som er stedet der drømmen går tapt.....

ALENE

alene skrev hun
alene stod det rispet
inn
i pannen hennes


alene vokste seg stort
og trangt
og så sovnet hun

onsdag 11. april 2012

TILSTÅELSE

jeg tilstår
at hos meg
vil du alltid holde hus...
I et rom bakenformin høyre lunge

noen strimer
skapt av intense
livsbilder
kunne jeg sluppet
men jeg tilstår
at jeg savner deg

på det blankskrte gulvet
midt I et rom
sitter en annen mann
på din stol
han ligner ikke en gang på deg
men for mine øyne er det
du som sitter der fremdeles

alt jeg har tilstått
har jeg hvisket
langt inne I en skog
som ikke finnes

Å snakke med kroppen?

Hva er det vi mennesker orienterer oss i verden ut fra, lurer jeg ofte på. Hvor mye av kommunikasjonen mellom to mennesker handler om de ordene som vi deler? Hvor mye handler om hva vi ser av kroppsspråk og fornemmelser vi får i kroppen?

tirsdag 10. april 2012

Annette Juell Ødegaard

Dette er Annette Juell Ødegaard. Hun er tilknyttet Norsk Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon. Jeg hadde den glede å ha henne somlærer i 4 år. Hennes felespillende nærvær og hennes store faglige kunnskap koblet med stor erfaring gjennom mange år innen psykiatrifeltet, gjorde henne til en trygg og god lærer. Jeg vil få takke og hedre henne og ønske henne mange en god jodleopplevelse. For hver lille jodling jeg hører, tenker jeg på Annette. :-)


Levanger

Bildet er tatt i vakre Levanger.

EN HINNE PÅ GUDS HIMMEL




Nakne ansikter fløt formålsløst rundt i vannskorpa. En liten gutt stanget pinnen sin rundt i sanden. Han var på leting etter sine tankekors og sine bindevevsmidler. I striregnet var han aldri hjemme. Da lekte han på stranden med pinnen sin mens ansiktene fløt rundt. Det ene lyste gult og søtt og blinket mot himmelen. Et annet var svart og innelukket.
Jeg er en hinne, sa han. En hinne på Guds himmel. Jeg er skammen i hjertet ditt og smerten i ditt forslåtte kne.
Det er derfor jeg går her blant lysende ansikter i vannskorpa, sa han.
Han hilste med sin blideste stemme på vannliljene da han svømte sin morgentur. De bøyde seg erbødig til han. De var ikke redd for han eller trodde han var farlig på annet vis. De bare bukket nesten slik at den tykke stilken krummet seg.  I mørket, under vannet blant vannlinjenes langstrakte stilker, følte han seg trygg og glad. Det var hans hjem.
Oppe i verden bodde alle farene som han stakk pinnen sin i så fort han kunne.

God dag, Sorg !


Ja, akkurat, Goddag til sorgen! Jeg tror det er så viktig å kunne tenke seg at vi bør møte vår sorg med respekt. Ta den vel imot når den hilser på, og gi den plassen ved vår siden.
Hva består du egentlig av, Sorg? Hvorfor kommer du til meg? Som et dannet menneske tar man jo imot de som kommer på besøk, så velkommen skal du også være, Sorg
Jeg har tid til deg! JEg skal høre på deg! Du skal ikke behøve å være alene... Så hva ville du egentlig fortelle meg?
Etter en god lang prat, og etter både en og to og tre kaffekopper, er det tid for å finne veien ut igjen. Alle besøk tar slutt. Det er svært sjelden at de som kommer på besøk blir boende. Sorgen må også reise.
Takk for besøket, og velkommen innom igjen om veien din skulle krysse min.

Å skjule seg...


Dette er et barn som leker for at hennes fotograferende mor skal få fotografere. (mao min datter der fotografen var meg) Da leken og fotograferingen var over var også sjalet borte fra barnets hode.
Jeg skulle ønske at jeg kunne forstå bedre de kvinnene som bruker religiøse hodeplagg og annen klesdrakt og de som kler sine barn i det samme.
Skal mennesker i norsk politiuniform kunne bære religiøse hodeplagg? Jeg tenker at det er veldig viktig for integrering og samhold for folket, og det er viktig i seg selv. Men hva med det lille barnet som kanskje ikke får lov å være med på turn eller annen kroppsorientert aktivitet, barnet som ikke får gå i svømmehallen sammen med venner, og jenta som liker at vinden blåser i håret hennes. Er det begrensende for henne å bære religiøse plagg? Eller ligger det trygghet i rammene de religiøse plaggene på ett vis gir?

mandag 9. april 2012

Hans Kongelige Høyhet Siprex Markus

Ingen behøver å lure på hvem som er/var verdens beste hund. ;-) Jeg vet svaret. Snålingen på bildet over her var aller best. Den snilleste, mest lojale, trofaste skapning på denne jord. Er så glad for at jeg fikk bli kjent med han og at han bodde hos oss de siste årene av livet sitt. :-)
Markus kom til oss 6 år gammel og ble etter hvert en glad hund etter å ha hatt et strabasiøst liv. Slike hunhder burde ha hatt mulighet til å leve iallefall det dobbelte av forventet levetid. :-) Har heldigvis sønnen hans, da. :-) Andreas er veldig snill og fin han også.

Verdensdagen for psykisk helse

Ja, jeg vet, den dagen er ikke før oktober, lenge til, men jeg har allerede begynt å tenke på den. Det har også mange andre. Planlegging foregår så mange steder. Bildet over her er ett av flere i en serie jeg lagde for noen år siden til nettopp verdensdagen for psykisk helse. Det er en hel masse sko lagt i en hjerteform. Synes sko er et så fint symbol på psykisk helse. Vi går våre veier og veien blir til mens vi går. Og kjærligheten er med oss uansett. Den kommer av seg selv i enkelte perioder og andre perioder må vi jobbe hardt for den.
I år skal verdensdagen for psykisk helse omhandle alminneliggjøring av psykiske vansker. Hva er en psykiask helse og hvordan kan vi jobbe for å bedre den? Hva gir akkurat meg et økt psykisk velvære og hva må til for at akkurat jeg skal ha det godt med meg selv.
Jeg ser frem til mye godt arbeid frem mot årets markering og håper på arrangementer i forbindelse med markeringen som bidrar til nettopp alminneliggjøring og avmystifisering av psykisk helse.

søndag 8. april 2012

Her hører jeg moren min le...

1. juni - 27   -   14. okt - 11

Rekker nesten opp til disken med lappen hvor det står, fire melk og dagblad for i går...


Ja, noe sånt sang Øystein Sunde for mange år siden. Husker ikke når, men det er det sikkert noen der ute som gjør?
Sanget handlet om det å være for liten til å rekke opp i butikken. Tror de fleste av oss, både barn og voksne vet hva dette handler om. Enten de som er barn og er midt i dette at de faktisk ikke blir behandlet med respekt i butikken eller andre steder der ute i samfunnet der regler burde gjelde enten man er barn, ungdom eller voksen.  Hvorfor skal et barn føle at det er ugreit å stå i kø i en butikk fordi det ikke blir deres tur før det ikke er flere voksne igjen? OG hvorfor skal en ungdom oppleve at sammen med en voksen kan de krysse en gate og biler stopper for dem slik at de får gå trygt over? Den samme ungdommen kan oppleve at nåår de skal krysse en gate økes farten på bilen som kommer kjørende...
Er det ikke greit med litt respekt da dere? Vi har vel planer om at disse barna og ungdommene skal ha det greit i samfunnet vårt, har vi ikke? Og det finnes spå mange flotte barn og ungdommer i samfunnet vårt. Tenkende, reflekterte, fine mennesker. Synes vi skal pusse litt på respektfølelsen alle sammen, jeg. :-)

Lille meg - et selvportrett


Dette bildet er tatt inni en liten grotte i nærheten av der jeg bor. Romsåsen, for de som er kjent her. Godt å kunne gjemme seg litt bort til tider.

Liten gutt på huska


Nytt liv - valper


Vi venter valper nå. Dette er to av valpene til tispa fra hennes forrige kull. Det er en annen far denne gangen, så valpene vil nok få et litt annet utseende, men søte blir de jo sikkert. :-)
Nytt liv blir til. Synes det er veldig spesielt å vente på dyrefødsler uansett hva slags dyresort det er snakk om. Det blir på en måte å komme nærmere det egentlige livet. Det å se at et dyr blir mer og mer klar for sin jobb som leder for en liten flokk er stas, spesielt og rørende. Vi gleder oss!

fredag 6. april 2012

En skygge på min livslinje




 
Så var denne dagen blitt et merke i livet, et punkt i min, tidssone og en skygge på min livslinje. Varmen strømmet ut av et hull i taket og jeg banet meg vei mot deg og ditt skummende skyggespråk. Det gnistret av gull rundt månetoppen og jeg landet mykt og lett i et reir av ekte sne. Trolleri, tenkte jeg og varslet mine hjelpere. KOM, ropte de! IKKE VÆR REDD! Saktmodig gikk jeg mot månetoppen Var jeg sendt eller ettersøkt? Eller kanskje jeg var på leting?
Admiralen angret aldri. Systemets grenser svikter alltid, mens jeg alltid er avskåret fra å høre, forhindret fra å se, nektet å analysere.
Anklene mine er perforerte, lik stratos. Det er vondt å gå med stratoslegger. I foten min er en sene på vei ut av posisjon. Den har aldri funnet seg i å være i den retningen
det er best for meg at den er
Hele kroppen min er full av historier. I min lillefinger sitter en sorg og i mitt venstre hjertekammer sitter
en uforløst latter. Det er derfor mitt hjerte noen ganger løper for fort
Hodet mitt tenker så rare tanker. De har strenge rammer og høye gjerder laget av stål. Ut av disse tungt inngjerdede tankene vokser håret mitt. Det er ikke rart at det som vokser  ut av noe så kontrollbundet er helt og fullstendig rett fra hårrot til hårtupp. Kontroll på høyt plan. Ikke en krøll uten at jeg har laget den helt selv. Foten min er full av ventiler. Mange mange små ganger som alle de små maurene har laget. De graver og spiser av foten min, tror jeg i alle fall. Jeg lurer på hva alle disse små skapningene vil? Og hvorfor flyttet inn i akkurat min fot? De må nok etter hvert flytte når de har funnet et annet sted å bo. Inntil videre elsker jeg smerten i foten min. Det betyr at den finnes.
Men snart kommer jeg til å kjenne kroppens rotnett vokse ut av føttene. De vil grave seg ned i marken, og danse seg vei opp i de høye himmellag. Luftighetens frihet hilser deg da velkommen til skogens indre rom.   
Der ingen henges, lastes eller blir angrepet.

Barna mine...


Jeg har 3 barn. Tre store, flotte barn! De eldste begynner å bli voksne nå og jeg overveldes av selvstendigheten deres og av deres helt egne personligheter. Det er mye i livet mitt som handler om mitt forhold til mine barn. Skulle nok gjerne kunnet øse ut mer om akkurat de tingene. Men jeg ser at det ikke er fullt så festlig å være i ferd med å bli voksen og ha en mor som sender ut på nettet alt mulig rart delvis angående dem. Jeg vil bare nøye meg med å si at jeg elsker mine barns selvstendighet og deres egne meninger og eget ståsted! Det er så rørende flott å se at de skaper seg sitt eget liv med egne meninger som gjerne er stikk i strid med mine. Tenk for en ufattelig gave det er å få følge 3 små mennesker så tett!! Er vanvittig stolt av barna mine!! Og helt ufattelig glad for at de er akkurat slik de er!!

kjærligheten i mellomrommet mellom oss og jorden vi titter ned på...

Jeg er at de blogginnleggene jeg har skrevet som handler om de helt enkle (og samtidig så vanskelige) verdiene her og nå, de vi alle kjenner, er de som flest av dere leser. Det synes jeg er veldig hyggelig. Det bittelille vi alle har her og nå rett foran oss er tross alt det som skaper livet, selve livet.
Det rene livet er bygget på bevegelse og på kjærlighet, på nærhet og på nå-øyeblikket. Tar vi med motsatsen til disse ordene også og noen avledninger av dem, tror jeg at vi har fått med oss det meste.
Det er her rett opp i fanget vårt vi har gullet i livet. Det er der vi kan løse våre vanskeligheter og det er der vi sår frø for god fremtidsvekst. Da er det så fint å se at det er slikt som folk der ute liker å lese om. :-) Vi har ofte så store vyer, og så sder vi som livet skrider frem at vi ikke trenger mer enn kjærligheten i mellomrommet mellom oss og jorden vi titter ned på....

torsdag 5. april 2012

tårer



tårer ble tappet ut av blodårene til
den vakre kvinnen i det kåpen gle av og
hun stod der naken foran speilet
barbert
vissen

Hjertet spratt



hjertet spratt ut av munnen hennes
og havnet i gapet til naboens hund
hennes liv lå der trygt
forvart mellom jekslene

BRA NOK

Å være bra nok.
Å være bra nok er et mål som passer meg utmerket. Bra nok med alle mine feil og mangler og med mine glitrende sider....for de finnes da de også.Hele meg. Jeg holder......jeg trenger ikke prestere, bare være.

I dagens samfunn er vi så strenge med oss selv. Vi krever effektivitet og resultater. Det er status å ha barn med full timeplan fra morgen til kveld og vi selv har ikke tid til noen verdens ting.

Jeg ønsker å høre gresset gro.
Jeg ønsker å kjenne vindens språk..
Jeg ønsker å kunne la det himmelblå kile meg under nesen.
Jeg ønsker at månen skal fare på oppdagelsesferd på stjernehuimmelen for meg.
 - mens jeg står nede på bakken og fniser over all uroen der oppe.

onsdag 4. april 2012

et møte for et lite sekund

jeg er
usminket
uten maske står jeg
foran dynene

i et lite sekund
møtes vi
nesten

før jeg løper til skogs
og presser meg inn
i et blåbær

9 år og forlatt.....

En voksen mann sa til meg en gang......

Inni meg bor en liten gutt.....hva skal jeg gjøre med han? Han ble sviktet på det groveste...........han var bare 9 år gammel...........
Dere terapeuter snakker og snakker, men dere snakker ikke til den stakkars lille gutten der inne. Han bare gråter og er redd. Den dere ser utenfor meg er stor, tøff i kjeften, er utagerende, må medisineres fordi dere er redde for meg.....
Men inni meg er en hjemløs, ensom gutt som ble glemt da han var 9 år gammel.....forlatt.........




Forandret slik at det ikke kan gjenkjennes.

Dyr i psykiatrien



Etter mange års arbeid i psykiatrien, har jeg mange ganger sett at selv svært syke mennesker, og kanskje spesielt akkurat de svært syke, har stor nytte av dyr i behandlingen. JEg har sett katter tuslende inn og ut av avdelinger og mennesker som kanskje ikke våger så mye annet enn å ivareta det lille dyret, våger iallefall akkurat det. Det gir en mestringsfølelse.
Har sett hunder med stor trygghet og selvfølgelighet tusle rundt blant utagerende mennesker. De kan være nær og gi pasienten noe som det kanskje i en gitt situasjon ville vært umulig for en tobent å klare. Den syke har kanskje blitt skuffet så mange ganger av tobente at det ikke lar seg gjøre å slippe dem nær akkurat da.....men en hund....et hundehode opp i fanget og ei våt snute som forsiktig snuser......det kan de kanskje motta.

Må bare si at jeg vet veldig godt at det ikke er alle dyr som passer til et slikt liv. Ikke alle hunder, ikke alle katter. Enkelte hunder ville ha blitt stresset, andre ville ha utnyttet situasjonen. Men jeg har sett nok av at dyr kan formidle ting som ikke ord kan formidle til at jeg er helt sikker på at dette burde vært brukt i mye større grad. Menneskers møter med dyr kan i heldige situasjoner være omsorg på høyt plan, og i mange sammenhenger et godt alternativ til medisinering.

Tvang

Jeg tenker mye på tvang. På tvang i psykiatrien, på tvang andre steder. Vi må selvfølgelig ta noen upopulære beslutninger overfor barna våre. Vi må også noen ganger bestemme ting i jobbsammenheng som er nødvendig, som ikke alle liker. Noen ganger må vi også bestemme ting som er til det gode for noen, og som faktisk ikke er det for andre. Kan være riktig det også....
Men så var det tvang  i psykiatrien.
 - et menneske er så fortvilet og trist at han eller hun ser truende ting som vi andre ikke ser. Truende ting som skal ta han eller henne.....
 - et menneske har så mye sinne innebygget at det der og da rettes mot alt og alle...f. eks den som er ansatt...eller kanskje mot personen selv...
 - det har skjedd så mye traumatisk i et menneskes liv at vedkommende noen ganger helt plutselig er tilbake i krigen...helt uventet på en helt vanlig dag i egentlige helt trygge forhold

Jeg kunne ha listet opp mange flere situasjoner....
Uansett handler det om mennesker i ekstrem smerte og nød. Og hva gjør vi da? Jo, kanskje vi ikke opplever å ha flere virkemidler enn en sprøyte eller beltelegging, enten for å sørge for at vedkommende ikke skader seg selv eller andre.
Hva skal til for at ansatte i psykiatrien enda flere ganger har tilgang til andre virkemidler enn tvang......

Flere ansatte
Flere ansatte
Flere ansatte
Tid
Tid
Tid
Kjærlighet
Kjærlighet
Kjærlighet
respekt
respekt
respekt
verdighet
verdighet
verdighet
raushet
menneskelig styrke
ro
kunnskap om pasienten
kunnskap om seg selv

Kunne listet opp mye mer også. Er så glad for at svært mange institusjoner streber etter å bruke andre ting enn tvang.......

tirsdag 3. april 2012

Skummel?





Å tåle hverandres hell og lykke og virkelig sterke smerte



Mange ganger går vi rundt i livet og tror vi er sammen, er venner på vår ferd. Vi tror vi har kontakter, fellesskap og samhørighet. Det er fint å føle at det er sånn, ikke sant? Kanskjen det er reelt også? Vi deler hverandres sorger og ubehag og gleder og store smil.
Men når det kommer noe virkelig stort....hva da? Kan dine venner dele dine virkelig store sorger med deg? Den sorgen som er så stor at det stiller krav til mottager om kanskje å se sin egen forgjengelighet eller utilstrekkelighet for å kunne klare å møte din sorg......eller gleden som er så overveldende at det beveger grunnen du står på. Kan vennen din romme den? Kan han eller hun juble sammen med deg?
Om du har venner som kan dele de virkelig store sorgene og gledene, ta godt vare på dem! Det finnes ikke så mange slike mennesker. :-)

JEG - MEG ALENE

Stoffet bølget seg over
knærne mine
Ut av sømmene flommet
et hav av lys og myke
sommerfugler
mitt skip er ikke lastet
med dine sorger
Jeg er meg selv - alene
Kan du være deg?

Når min dag stilner

Jeg tittet ut på gatelykten
som spredte lys til de nærmeste
nattsvermerne
Jeg hadde stått der lenge
Snart forsvant gatelykten
og min dag ville
stilne

Jeg varmet meg
på en tapt lengsel
og tenkte på den rene
ærligheten -
den som gir et godt skold
mot de usynlige båndene
mellom stammens ulende hyl
og vissheten om din tilstedeværelse

Du kunne kanskje blitt hedret
med en stille salutt
men nei - det vanket kun
noen visne kvister
pakket inn i restene etter
fjorårets julepapir


HOLDNINGER TIL EGEN PSYKISK HELSE NÅR MAN JOBBER I PSYKIATRIEN

Jeg vet at mange har erfaringer med terapi, mange med innleggelser i psykiatrien også. For meg som jobber i bransjen er det så viktig å høre hva andre kjenner eller har kjent har vært bra for dem i en kritisk situasjon, eller tung periode i livet.
Ofte har jeg opplevd at pasienter jeg møter på min vei, synes det er en merkelig tanke at alle mennesker har en psykisk helse, både ansatte og pasientene. Denne psykiske helsen går i bølgedaler. Vi er alle i en prosess enten vi jobber i psykiatrien eller trenger hjelpen derfra. Og rollene kan være byttet om når det har gått noen år frem i tid.
Kanskje kan vi være til større hjelp for våre pasienter om vi våger å være en tanke mer personlige? Ikke private, men personlige.....Tror et levende menneske av kjøtt og blod er lettere å lene seg mot og ha tillit til, enn et menneske som ikke er i stand til å vise noen form for "svakhet". Ikke sant?

HANDLETUR

jeg har vært en tur ute i verden i dag
der hvor trafikken kjører kniver i stillheten
og menneskene tramper på de fine sporene som
fugleføttene har laget
mine menneskeføtter løp i takt med mine raske hjerteslag
og vesker og bæreposer flagret
like lite likt sommerfuglvinger
som flagrende plastposer pleier å være

et stivt "hei" her og et enda stivere "hei" der
ja, sier du det, ja
jo takk, bare bra
nei, det var da fint
takk for hjelpen
"velkommen igjen".....jo takk!!...........

tempo høyere og høyere

nei, er det deg, så hyggelig!
ja, god jul!
god helg!
god ettermiddag!
gratulerer!
god lunch!
lykke til!

den forlatte stillheten
puster ikke

da jeg endelig nådde døra
til det som heter hjemme
reiv jeg den opp
og raste inn....
snublet i en kasse med
tegnesaker
Og inn i mitt hjem kom jeg
med hodet først denne gangen
forandring fryder har vi hørt

der lå jeg
min lange kropp
strakte seg over halve gulvet
mens 5 kalde snuter
hilste meg velkommen
og jeg kjente endelig roen
reise rundt i kroppen min
borte var trafikken og de
trampende føttene
hjertet mitt arbeidet
ganske rolig
i tillegg vokste et dikt frem
i tankene



Hodet mitt er overbefolket med ord og bilder


Tror jeg er ganske frisk. :-) Selv om jeg som psykiatriarbeider ser at overskriften kan se litt småpsykotisk ut. Pg jeg mener ikke å spøke med psykoser. Det er en virkelig alvorlig greie som man nok ikke skal spøke med. Eller på det annen side har veldig mange psykiatriske pasienter en stor selvironi.
Men det var nå ikke det jeg skulle si egentlig. :-) Sporer av gjør jeg nesten alltid. :-)
Jeg har som overkriften sier huet overbefolket med ord og bilder. Jeg skriver og maler og det er en egen motor der inne som forårsaker all denne kreativiteten.
I dag har jeg sortert dikt. Visste ikke at det var så mange som det faktisk er. Hm......på slike dager lurer jeg alltid på hvordan det kan ha seg at det lages så mye nesten av seg selv........ Og hva er sykt og hva er friskt? Hvem har monopol på virkeligheten og normaliteten? Kunne en del psykisks syke mennesker ha blitt hjulpet bedre ved hjelp av å kunne uttrykke seg? Som kunst og uttrykksterapeut er jeg overbevist om det!!

Betalt vennskap - ensomhet


"Jeg setter stor pris på å samtale med deg, men det svir at du har betalt for det"
"Mine eneste menneskelige relasjoner er til helsepersonell som har betalt for å være i relasjon til meg"
"Jeg ser alltid sånn frem til at du kommer. Du er det eneste jeg har"

Listen av slike kommentarer kunne ha vært lang. Det finnes mange ensomme mennesker. Mennesker som ikke er i stand til å knytte kontakter til folk, pga angst eller annet. Vi lever i en av verdens rikeste land, og samtidig er det slik at for mange av oss handler vårt arbeid om delvis å daglig kjenne på mange menneskers bunnløse ensomhet. Denne ensomheten ligger i alle deler av samfunnet og i alle alderstrinn. Om vi bare kunne tenke litt på hvor lite som skal til for å gjøre livet LITT bedre for disse ensomhetsbelastede menneskene.
To setninger i tillegg til det vanlige "hei" til den naboen som vi har sett at aldri har besøk.
En liten kommentar nå og da til jenta som så ofte står alene i skolegården.
Eksemplene kunne vært mange, men det skal de ikke være her. Jeg vil bare kaste lys over at det bittelille betyr så uendelig mye for enkelte. Og dette bittelille klarer vi alle sammen. :-)

Huset med det rare lyset

I MEG ER
DEN BLÅ VINDEN
SOM BYR TANKENE MINE
OPP TIL DANS

NESEN MIN
TREKKER LUFTEN INN
TIL HUSET
MED DET RARE LYSET

JEG SER LIV
ER LIV
OG GIR LIV

Du var

inderlighetens svøp
barberte løgnene
i masjtakt
den gang livet
manglet retning

du var en gate
med vakker brostein
en formiddag
i desember

du var lysstripen
som nådde øynene
mine når
jeg egentlig ikke
ville våkne

Måneferd


måneferd i naken by
vær rolig der du går
se deg om og lev på ny
I dype åndedrag

hent meg inn I varmen din
forstå meg når jeg er redd
jeg vil hjem og løper nå
langs åkre og trær I vind

mal meg glad, en ustelt dag
vær med meg, slipp meg inn
håpet gransker livet mitt
med alvorstunge skritt

ønsk og lek, i skogens favn
tenk klart når du går deg vill
lengsel møter blikket mitt
i et sommergult savn

ref.
Du lever på en stjerne
vær modig lille du
når mitt ansikt hviler stille
kan du løfte meg til ly

Biskops Arnøe

Biskops Arnøe er et av mange små rare paradiser i min verden. På kunst og uttrykksterapistudiet hadde vi hvert år en sommersamling der på en liten øy utenfor Stockholm, på en folkshøyskole. Et vakkert sted der mye vakkert har skjedd. Da jeg tok dette bildet var jeg i en modus da naturen var full av tusser og troll og i opptaksøyeblikket var nok dette mye mer likt en kvinne med vakre bryster og fine armer med hender foldet over magen...:-)...enn hva man faktisk kan se av bildet.....men ser du det nå også? Ja, jeg tror kanskje du kan se henne. :-)

Mer om BA og kunst og uttrykksterapistudiet senere en dag. :-)

Noen hadde gjort hennes tanker til sine

Livet er en enveiskjørt gate med små landemerker langs veikanten der det er mulige å grave ut nye stier og noen ganger brede, flotte motorveier. Livet er stort og flott.
Men noen dager var hun ikke deltager i bestemmelsene. Noen dager visste hun ikke hvor hun skulle gå fordi andre hadde gjort hennes tanker til sine.
Min væren er ikke, iallefall ikke på de dagene sa hun stille.

mandag 2. april 2012

Hver dag




Hver dag gir lysregn fra de grønne skogene. Hver dag samler jeg meg om de enestående skyggene som brenner hull i min madrass. De er mangesidige våpen som en skjør hjerne ikke klarer å betrakte uten å gråte blykuler.
Hver dag betakter jeg verden uten å se noen sammenheng. Hver dag strekker jeg meg ut i tynn luft for å nå et mål, og hver dag må jeg samle meg om andre vilkår enn forståelsen.