søndag 29. juli 2012

Markus Alexander


Denne mannen har lært meg noe som jeg innser i større og større grad er det viktigste i mitt virke som terapeut; å arbeide med det vakre sammen med pasienten er det som er viktigst.
Å skape en skjønnhetsopplevelse for pasienten er som å spikre pasienten fast til livet. JEg glemmer aldri denne lille mannen sa; " Julie, NEVER work with the problems! Just the beauty!" Det var som om ordene lyste mot meg. Jeg skjønte ikke riktigheten av dem da de ble sagt, men jeg skjønner det i stadig større grad. JEg vil takke han for den innsikten, og jeg beundrer hans innsikt.

Psykiatrieske pasienter oppfordres til å arbeide med sin smerte, til å grave i det vonde. Først da sees de på som villige til å arbeide med seg selv. Hvordan skal disse menneskene kunne grave seg enda dypere ned i det vonde de kjenner på nesten hele tiden uten å kjenne til et vakkert og trygt sjelelig hvilested? Jeg er svært glad for å tilhøre et fagmiljø der denne mannen er sentral. Hans innsikt har vist meg mange nye inngangsporter til arbeid med mennesker.

http://www.worldartsorg.net/people

SOLEN VAR ET PUSLESPILL


Solen var et puslespill. Jeg stjal en bit av puslespillet og puttet i lomma på olabuksa. I lomma på olabuksa ble det varmere og varmere og plutselig lyste det inn gjennom stoffet der puslespillbiten hadde havnet. Der hadde det vokst frem en liten blomst. En blomst laget av silke, heder og verdighet.

mandag 23. juli 2012

Jeg er tilstede i verden


Jeg er min egen lykke. Jeg er i verden som en stjerne på vei mot bakken i stor fart. Jeg er min egen sorg og min egen død. Jeg er min dag og min natt. Halsen min renser luften før den trekkes ned i lungene mine. De er mine venner. Luksuriøst innredet og alt har bred gullkant. Jeg er i verden med min væren. Den har kontakt med jordas indre og himmelens gjesteværelser. Sånn er jeg i verden. Men til hverdags går jeg stille rundt her nede på jorden og samler. Jeg er en samler og min egen lykke.

ANDRE VILKÅR ENN FORSTÅELSEN


Hver dag gir lysregn fra de grønne skogene. Hver dag samler jeg meg om de enestående skyggene som brenner hull i min madrass. De er mangesidige våpen som en skjør hjerne ikke klarer å betrakte uten å gråte blykuler.
Hver dag betakter jeg verden uten å se noen sammenheng. Hver dag strekker jeg meg ut i tynn luft for å nå et mål, og hver dag må jeg samle meg om andre vilkår enn forståelsen.