Planer.......

Gleder meg til å rope høyt om noen planer jeg går og tenker på.... Snart skal dere få høre. ;-)

Det er meg.....men det også....og det.....

Det er ganske enkelt fullt lovelig og ha et enormt spekter å spille på. Vi mennesker er kapable til veldig mye rart. Jeg kan være vakker og stygg. Fin og fæl. Jeg kan gaple av meg selv og jeg kan ta meg selv dypt alvorlig. Klarer det ikke hele tiden, men det er lov å forsøke! Synes det er fint, jeg. ;-)

Motivasjon til endring av psykisk helse

Hm.....
Ønsker vi mennesker endring i livet? Har vi et virkelig inderlig ønske om endring til noe som er mer funksjonelt og fremtidsretta? Ønsker vi å stenge dører til det som har vært og innse at den perioden av livet var vond, men den er over? Klarer vi å innse at vi nå kan gå videre?
Jeg tenker på psykiatri som den psdykiske siden av livet for oss alle, ikke bare for de som definerer seg eller er blitt definert som pasienter. Vi har ALLE en psykisk helse og vil vi endres? VIL vi la livet som faktisk hele tiden hver dag gir oss muligheter til endring virkelig nettopp endre oss? Vil vi gi slipp og følge med i bølgene der vi ikke vet hva som møter oss?

Noen ganger tenker jeg at om man hadde vært supergod på nettopp motivasjon, så ville man ha kunnet hjulpet seg selv bedre og alle andre mye bedre. Det er så forbannet trygt for folk å leve i det de har selv om det gjør vondt. Vi tar ofte ikke sjansen på å gi slipp, vi kunne jo ha fått det mye mye bedre.....og har vi erfaring med å håndtere gode følelser? Og hva vil det si å gi slipp på sin identitet som syk eller som psykisk lidende?

GEITER er verdens flotteste dyr!

Dette er Henriette, en av de mest fargerike og stolte dyr vi har hatt. Hun fikk flere runder med kje hos oss. 

Dette er Silje. Hun lever godt her hos oss enda. 

Siljes øye.

En katt har tatt meg

Egentlig er jeg bet hundemenneske. Vært glad i hunder siden jeg var barn. Da jeg traff min mann ble jeg nesten mot min vilje trukket inn i kattehold. En helsvart, supersær hunkatt overfalt meg med sin surhet. Vi ble ikke venner før hun ved en anledning fikk meg ordentlig irritert. Først da skjønte hun kanskje at det var litt tak i meg. Jeg hadde aldri hatt sans for katter før jeg ble kjent med henne. Så fikk hun en venninne. En bitteliten katt som aldri hadde klart seg uten sin sære svarte kompis. Det var liksom dette radarparet som gjorde at jeg skjønte at katter også var for meg. Men katter lever jo som kjent ikke evig. Det skulle ta meg nesten 10 år å bli "tatt" av en katt igjen. Nå har det skjedd. :-) Krapylet det er bilde av over her har klart det. Hun har rett og slett krøpet inn i hjertet mitt. Er hun ikke fin?Det er for meg mer stuereint å like hunder.....men jeg liker altså katter også, iallefall denne! :-)