torsdag 26. september 2013

MINE HELTER ER BARNA SOM.....


Jeg synes det er viktig å ha noen å se opp til, noen å strekke seg mot. Jeg har mange helter.

Da jeg vokste opp var jeg veldig opptatt av å leve kompakt og intenst, som om hver dag var den første i mitt liv. Ikke den siste som så mange snakker om, men den første.... Jeg ønsket å forsøke å glede meg over lyset i de små dråpene etter et regnskyll og lyden av vinden som om det var første gang jeg hørte den.For man har en helt egen opplevelse, den  første gangen noe skjer. Man åpner  sansene. Kjenner, lukter, føler......Andre gang man opplever det samme fenomenet kan det ha bleknet i intensitet, og etter gang nr 100 kan det være nøytralt....etter gang nr 1000 passerer kanskje fenomenet uten at man i det hele tatt observerer det i forbifarten.
En gang i livet mitt, en vår, opplevde jeg at jeg hørte et helt fuglekor, et intenst og vakkert fuglekor. Jeg kom på at dette hadde jeg virkelig ikke opplevd på svært mange år. Våren i livet mitt hadde kommet og gått uten  at jeg hadde tatt særlig notis av den, og iallefall ikke av fuglekoret.


Men plutselig denne helt spesielle våren hørte jeg fuglene igjen, like kvitrende vakkert som det skal være. Det var da jeg skjønte hvem som skal være mine helter. Mine helter er barna som ikke har mistet beundringen for alle de nye fenomenene. Mine helter er barna som peker og sier "se" fordi de gledestrålende og forundret har funnet et lys, eller snø som faller eller naboens katt. Mine helter er de som bevarer evnen til å se, virkelig SE igjen og igjen og igjen......

mandag 23. september 2013

Psykopat

Ja hva skal vi kalle dem? Det heter ikke psykopati innad i psykiatrien lengre, men hva spiller det for rolle for de menneskene som har vært utsatt for mennesker med slike trekk?
Om vi kaller dem mennesker med psykopatiske trekk, sosiopater, mennesker med antososial personlighetsproblematikk eller om vi rett og slett koster på oss å kalle dem drittsekker, spiller kanskje egentlig ikke så voldsomt stor rolle. Jeg kunne ha kommet med masse teorier. Det er igrunnen masse å si om dette folkeslaget.... Men det viktigste som er å si kan man bruke svært få ord på; la oss holde oss unna disse menneskene så godt det lar seg gjøre. Og er du i en relasjon til vedkommende slik at det ikke så lett lar seg gjøre å komme seg vekk, søk hjelp....

Jeg syr drømmene fast til livet mitt.

Å drømme er å male livet i nye toner. Jeg syr drømmene fast til livet mitt og rusler videre. Som om morgendagens smerte, ikke var der. 
Jeg syr drømmene fast til livet mitt når jeg går tur i skogene og puster ren luft ned der hvor båten reiser ut mot horisonten.
Hjerterytmen jevnes ut når jeg ser hunden min har tatt genseren min med seg til soveplassen sin og jeg ikke får brukt den i dag. Lån den du, tenker jeg stille og hunden nikker usynlig.
Når solen skinner på tretoppene og jeg enda noen timer kan være i langsom modus, syr jeg drømmene mine fast til det å være.




søndag 22. september 2013

Blogging

Blogging er en rar greie. Hva er det som skulle gjøre at jeg skulle hoste opp en interesse for hva slags mascara er annen ukjent person bruker? Eller hva er det som gjør at noen gidder å lese alt det rare jeg går rundt og tenker på?
Hva er det egentlig som gjør at vi "snakker" i en blogg frem for å stikke over til naboen for å slå av en prat?
Har tenkt på å ta en uke der jeg prøver å skrive en sånn hverdagsblogg der jeg forteller om brødskiva og hva jeg kler på den og om hva slags klær jeg kjøper og hvordan jeg ser ut i dem. Hva jeg gjør og hvem jeg besøker. Jeg tror det vil oppfattes som ufattelig navnlebeskuende...kunne vært artig å prøve en uke. Det er jo ikke sånn at man egentlig skal kritisere ting man ikke vet noe om. Burde egentlig prøve, som et sosialpsykologisk prosjekt. Skal tenke over det.


Holistisk syn på menneskets helse

I medisinen betegner holisme en holdning der diagnose, forebygging og behandling inkluderer en forståelse av hele mennesket i dets naturlige omgivelser, der både kroppslige, psykologiske og sosiale faktorer omfattes.
Mange av de store fremskrittene innen medisinen er et resultat av en detaljert delforståelse av biokjemiske prosesser, av celler, vev og organer. Holisme kan forstås som en reaksjon på at en slik biomekanisk vinkling har tatt stor plass i medisinen i moderne tid.
Sitat Store medisinske Leksikon.
Om en pasient både har store psykologiske og somatiske symtpmer som opptrer samtidig har de et problem. Hvilke fagpersoner skal da ta det faglige ansvaret for vedkommende? Han eller hun kan da stå i fare for å bli sendt fra skanse til skanse der noen sier at her er det så mye somatikk at det må tas hånd om før vi kan behandle det psykiske. Evt motsatt, at en psykotisk person må behandles for sin psykose før det somatiske kan behandles. Noe som kan føre til at ingen gjør noe for en pasient som er sterkt behandlingstrengende. 
I slike situasjoner er det et skrikende behov for holistisk tenkning.
Jeg har også sett situasjoner der det arbeides grundig og systematisk etter alle kunstnes regler med en pasients depresjon uten at så mye skjer. Plutselig oppdages det at pasienten har en veldeig dårlig tannstatus. Når tennene repareres er depresjonen borte.
Evt en emosjonell ustabilitet som skaper enormt med vanskeligheter i et menneskeliv,  repareres ved at  vedkomende får ny jobb evt et bedre botilbud.
Jeg mener i aller høyest grad ikke at slike ting alltid løser flokene, men med et litt mer helhetlig syn på helse kunne flere ting vært løst raskere.



Hvem vet noe om psykisk helse?



Kunst og uttrykksterapeuter har kommet for å bli. Vi innehar masse kunskap og muligheter til å nå inn hos mennesker som ikke så godt mestrer språket. Vi innehar kunnskap som gjør oss velegnet til ledere, til veiledere, til terapeuter.
Hva slags mennesker tror vi i dag vet noe om psykisk helse, og hva slags fagområder kan noe om den biten av et menneskes helse.
I psykiatrien snakker vi så mye om vårt store ansvar for å forstå våre nye landsmenn og kvinner bedre ut fra deres kulturelle og erfaringsmessige ståsted. Psykisk helse må jo settes i en kulturell sammenheng er vi etter hvert blitt ganske enige om. Men hvorfor bruker vi ikke i større grad kunnskapen til antropologene til å hjelpe oss å forstå dette bedre? Hvorfor er vi redde for å snakke med pasienter om tro og tvil? Det finnes jo fagfolk som virkelig kan dette også.
Jeg tror dette etter hvert vil løse  seg opp når samfunnet vårt i større grad aksepterer at det finnes mange flere måter å løse psykologiske vanskelkigheter på enn ved bruk av medisiner og gjennom det vil mange flere faggrupper enn sykepleiere og leger, psykologer og psykiatere være interessante for psykiatrien. 
For tross alt har vi alle sammen en psykisk helse. Det å være et menneske burde være tilstrekkelig til å vite ganske mye om den psykologiske delen av livet.
Jeg ser at vi har en lang vei å gå enda i forhold til holdninger til psykisk helse, men tross alt er det ikke så lenge siden pasienter ble lobotomert her i landet. Såvidt jeg vet ble siste lobotomioperasjon utført i Norge i 1974. Det er ikke lenge siden, og mye har skjedd på disse rundt 30 årene. Likevel skjer fortsatt hårreisende ting som handler om manglende forståelse for hva psykisk helse er.
Selv om det er mye rart som fortsatt skjer, har virkelig mye skjedd siden 70-tallet. Lurer på hvor langt vi er kommet om enda 30 år? Håper jeg rekker i min levetid å få oppleve at psykiatrien avmystifiseres.

lørdag 21. september 2013

Troens plass i samfunnet

Hva gjør tro i et samfunn?
Jeg tror det er viktig at vi mennesker får være hele mennesker. Og hva betyr det? Jo, det betyr at det sakrale, det hellige, det spirituelle, vår tro eller vårt standpunkt om ikke å tro, må være en del av vårt helsevesen og hvordan vi møter hverandre. Det er fint å kunne være små mennesker som titter ut i den store verden sammen, også når man jobber i helsevesenet.
 Vi ser at handelstanden på mange måter har overtatt julen, og selv må jeg innrømme at jeg nok på et vis til en en viss grad har gitt opp å ha en stemningsfull og sakral jul. Likevel var det i dette underlige samfunnet vårt ganske fint for første gang å få oppleve en fullsatt kirke julaften synge deilig er jorden stående, og presten som sa "gå i fred".
Tenk for en rolle å bekle å være prest....
Med all respekt for de menneskene som ikke er troende, vil jeg likevel hevde at et samfunn trenger en tro, noen sett av religiølse tanker og regler. Det er jo faktisk dette vi samles om når vi har våre overgangsritualer og når vi skal feire noe viktig. Mange mennesker synes det er greit å ha et religiøst innslag eller en religiøs vri på en markering selv om de ikke selv bekjenner seg om troende mennesker. Vi trenger noe å holde oss i.

VALG og ydmykhet

Å velge er å bruke et kompass av ydmykhet mens hjertet synger.


- Hva jeg søkte på vei fra barn til voksen -


 Da jeg var lita, veldig lita, ventet jeg på å bli voksen slik at skulle kunne forstå mer, se sammenhenger relasjonelt og i større sammenhengerforstå hva som skjedde rundt meg politisk. Og på alle plan i livet forstå livet.
Etter hvert som årene gikk erkjente jeg at vi mennesker ikke så enkle å forstå og at det iallefall ikke finnes et så åpenbart overordnet system som gir forståelse for oss alle.Det finnes ikke et samfunnspolitisk system som gir oss en følelse av "SÅNN er det" Ja, sånn er det, jaggu. Nei det finnes ikke. Forståelsen finnes på andre plan. Helt andre plan. Forståelsen ligger i noe vakkert og fint. Noe helt annet enn politikk og samfunnsstruktur. Vi mennesker trenger noe overordnet som holder i vår etikk og vår empati, våre emosjoner og varmen i våre blikk. Det er fint å tenke på at det ligger en universell kjærlighet der ute som hver og en av oss kan koble oss på. Og kanskje det også er å vokse opp til innsikt i dette jeg søkte, selv om det jeg fant var helt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle finne.


fredag 20. september 2013

Når din historie drukner i mottagers erfaringsbakgrunn....

Noen ganger ser man at man kan ha gjort et iherdig forsøk på å fortelle en historie. En historie som en vir4kelig har behov for at mottager skal se og forstå. En legger tid og sjel i å få frem det man ønsker å si. En knotter og skriver og redigerer. Gjør om mange ganger, men til slutt er en ganske fornøyd med resultatet. Da sendes mailen.
Etter noen dager oppdager en at mottager har lest noe som ikke står der.......Mottager har funnet en lang historie som ikke er skrevet av noen, og den står absolutt ikke i teksten du har skrevet. Mottager av din historie har funnet en historie i sitt eget hodet og byttet ut historien din med sin egen... Historien din har druknet i mottagers erfaringsbakgrunn og opplevelse av livet her og nå. Det har faktisk ikke noe som helst med hva du egentlig skrev å gjøre......



torsdag 19. september 2013

Psykologisk normalt - psykologisk avvik?

Jeg undres over om det er noe litt merkelig med samfunnet vårt. Hva er det som gjør at det er et så smalt normalitetsbegrep rundt oss? Hvilke sett av holdninger finnes egentlig i det normale samfunnet der det normale forvaltes. Og burde kanskje normalitetsbegrepet legges bort, iallefall som noe annet enn en tanke om hva som er vanligere enn andre ting.
Når vi snakker normalitet, snakker vi også avvik. For at noe skal være normalt, må noe være unormalt. Og er det unormale unødvendig? I såfall må også det normale falle bort.
Noe veldig vakkert og vidunderlig med kunst og uttrykksterapien er at det faller veldig unaturlig for meg å tenke nettopp i begreper normalt/unormalt når jeg bruker de teknikkene. Mitt eget fag utfordrer meg hver dag på dette med sykt/friskt og normalt/unormalt.
Våre synptomer er et språk. Uansett hvor bisarre de er, er de et språk. Hva de vil fortelle kan noen ganger være vanskelig å finne ut av, men at våre synptomer er et språk er uomtvistelig.  Til langt inn i psykosenes verden har vi mennesker et ønske om å bli forstått og om at det språket vi har kan være en bærer av våre sjelers lengsler etter å bli møtt av en annen person. Og når det kommer til et stykke...hvilken rett har jeg til å dømme en annen persons virkelighetsoppfatning? Det blir etter min mening noe søkt å diskutere om den koppen som står på et bord mellom to mennesker er en kopp eller ei for dem begge. Men et poeng som jeg synes er ganske interessant er at jeg faktisk ikke kan se om koppen som står foran meg har et mønster på siden som står mot personen som sitter overfor meg. I det ligger en sterk erkjennesle av at det faktisk er helt umulig å vite om DIN opplevelse er lik min uten at vi har snakket ordentlig og respektfullt sammen.

fredag 6. september 2013

VALG - 2013

Nå er det snart valg igjen.
Det skal jeg si minimalt om. Men kan vi være enige om at vi bruker stemmeretten vår? Det kommer vel antagelig til å bli en stor endring denne gangen, og det er veldig viktig at alle sammen enten bidrar til at den endringen kommer, evt forhindrer den. Det er litt for seint å klage over valgresultatet hvis vi ikke en gang har sveipa innom valglokalene.
Godt valg!