Høstens kurs i Kondelureskogens Atelier

Jeg jobber i disse dager med å planlegge høstens kurs. 

Det blir et prosessorientert malekurs med klar vektlegging av personlig vekst. Dette kurset er i utgangspunktet fulltegnet, men om du skulle være svært interessert ta likevel kontakt. 

Malekurs for barn. Det blir antagelig 2 fredag-lørdag-søndagskurs for barn i løpet av høsten. 

Det vil også bli et vanlig malekurs. JEg kjenner det er fristende med et kurs i blandet teknikk, men har ikke bestemt meg enda. Kom gjerne med innspill om du har lyst til å gå på kurs og gjerne vil lære noe om noe spesielt. Det vil bli langhelgsbasert, evt hver ettermiddag/kveld i en uke.

Som du ser er planene fortsatt løse, ta kontakt om det er noe du lurer på eller noe du tenker at du vil være med på. Mer utfyllende informasjon kommer snart.

Ikke dagen for å innlemme andres forklaringsmodeller...

Det er mange veier å gå her i livet. Noen ganger gjør vi som de andre sier vi burde. Noen ganger gjør vi slik som det er forventet av oss og noen ganger handler vi i tråd med de forventningene vi har til oss selv som kvinne, som kona til, som venn etc. Men noen ganger må vi handle i henhold til det vårt indre mener høyt og rungene med hevet panne er det riktige. Det kan virke ulogisk, men er likevel rett. Det kan virke uforståelig, men er likevel rett. Det kan noen ganger også være beslutninger som gir oss plagsomt mye hodebry....rett likevel. Noen ganger er det også beslutninger som enkelte mener er gale. Du kjenner sterkt og klart at det er rett for deg likevel.
Denne gangen handler det om de gangene da man kjenner livet byr på motstand, noen ler, noen rister på hodet. De man trodde man skulle få støtte fra, snur ryggen og går. Andre som man ikke i sine villeste fantasier trodde skulle ha bein å stå på i en slik sak, blir værende. Det uler og blåser og det knaker i sammenføyningene i livet. Men du vet likevel at det du tror på er riktig. Og så handler man som man skal....i henhold til egen overbevisning, meg hodet godt løftet og stødig blikk. Så stødig man klarer iallefall...for det var ikke dagen for å høre på andres løsninger denne gangen.....

Ikke alt skal være i det offentlige rom.....

Det ser ut til at dette er et tema som ikke kan ristes i ofte nok. Nylig oppdaget jeg informasjon om en persons dødsfall på en persons profil. På profilen til de nærmeste pårørende var ikke dette dødsfallet nevnt med et ord. Vedkommende som hadde nevnt dødsfallet på facebook har sin relasjon til avdøde og ønsket sikkert å vise sin respekt og en siste hilsen, men jeg synes man bør være litt varsom med å nevne navn i slike situasjoner når pårørende ikke har berørt dødsfallet på facebook. Kanskje vedkommende som døde ikke hadde noe som helst slags ønske om at dødsfallet skulle havne akkuart på facebook.
Vi fyrer også løs med fotoapparatene våre og med mobilkameraene våre. I dag er veien enkelte ganger ektremt kort fra fotografering til facebook. Hva om vi fotograferer noen som faktisk ikke skal ha sine ansikter i det offentlige rom? Spesielt er det viktig å tenke på når vi, ivrige og stolte foreldre og foresatte, fyrer løs på våre kjære små på skoleavslutninger etc. Enkelte av barna som befinner seg i disse rommene kan ha behov for beskyttelse av sin identitet. Jeg kan selv være ganske langt fremme i rekkene med mitt kamera i slike sammenhenger og har derfor full forståelse for iveren man kan kjenne,

men det er en ting å ta bildene, en annen ting er hva man bruker dem til.
Man kan trekke frem mange andre eksempler på underlig nettkultur også, men poenget mitt er aller mest at vi må ha hodet med oss i slike sammenhenger. Vår iver etter å dokumentere kan både såre og skade andre mennesker. Hva vi deler av vårt eget liv og våre egne opplevelser og tanker får nå være opp til hver og en, men la oss passe godt på hva vi deler av andres liv.  

Malekurs for barn

https://www.facebook.com/events/654113914662688/?context=create&source=49

Jeg jobber med forberedelser til et kreativt kurs for barn til høsten. Klikk på linken over og du kan se litt av hva jeg tenker. :-) Gleder meg!

Sjelelig tørke - Sjelelig vekst

Hvor mye må man ha av det gode livet for at ens sjel skal bli reddet fra å tørke ut? Som terapeut, forsåvidt også i eget liv har jeg mange ganger opplevd å se at noe som har skjedd svært få ganger i et menneskeliv kan ha sjelssettende betydning. 
Det finnes såkalte løvetannbarn som overlever psykisk på tross av, ikke på grunn av. Hva handler dette egentlig om? Det har vært skrevet en del om dette fenpmenet, men jeg lurer på hva som er det aller mest sentrale? I mitt terapirom har jeg gjentatte ganger fått innblikk i triste skjebner der det liksom ikke finnes grenser for strømmen av vonde opplevelser som har pekt vedkommendes vei opp gjennom oppvekst og kanskje også voksenalder. Men så forteller de om den varme, søte nabokonen som alltid hadde tid til dem eller damen bak disken i en eller annen butikk. Kanskje kan det være en eller annen lærer eller en eller annen forbipasserende i livet. JEg vet ikke om det var Rudolf Steiner som uttalte flgende, men jeg fikk iallefall fortalt av en antrofosof, at hun så det som viktig at vikarlærere på skolen skulle bidra med seg selv og sitt historie. Hun sa at hun ønsket vikarlærere for sin klasse som var flinke fortellere og som hadde noe levd liv å dele med seg. Og folk som kunne være et vitne til elevenes liv. Da jeg spurte litt mer rundt det sa hun at om mine elever har 20 forskjellige slike mennesker innom livet sitt i løpet av barneskolen og ungdomskolen, kan de kanskje reddes da det å bli sett og bevitnet i forhold til sin eksistens er det viktigste vi kan gi et barn i forhold til livskvalitet.
Et mennesket fortalte meg en gang at hun ikke hadde klart seg uten nabokonen som hadde vært så snill og ivaretatt henne hver gang hun hadde vært lei seg og hadde blitt dårlig behandlet hjemme. Hun hadde ønsket å takke denne damen og tok derfor kontakt med henne. Hun ble svært overrasket da hun fikk høre at kun en gang hadde nabokonen servert henne vafler og hørt på henne fortelle sin historie. Hun hadde sagt at hun i mange år hadde hatt svært dårlig samvittighet fordi hun hadde ment at hun burde ha gjort så mye mer for denne lille jenta som hun jo visste at hadde det vanskelig. 
Denne ene gangen, sittende ved nbokonens bord, spisende på hennes vafler i samtale om sin livssituasjon hadde reddet hele denne jentas syn på sin oppvekst. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan livet skulle være og hvordan hennes liv også en gang kunne bli. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan det fltes at en voksen hørte på henne og at en voksen trodde på henne.
Kun EN gang!
Mange andre barn ville selvfølgelig ha trengt mye mer, men om vi har en slik ting i bakhodet og snakker litt ekstra med en dame her, en mann der, en gutt her og ei jente der, vil vi kunne gjøre så mye for de menneskene som trenger dette lille ekstra av menneskekontakt. Og vi vet hvem de er. Tror jeg iallefall. Jeg vet også godt om alle gangene jeg kunne ha gjort noe jeg ikke gjorde. Og det koster egentlig så lite både av tid og krefter å åpne øynene for at noen trenger å bli sett - men at det faktisk kan endre kursen for dette mennesket glemmer vi ofte.

Man kan ikke forandre andre enn seg selv, men det igjen kan gjøre en forskjell og endre mye. Så dette innlegget er mest til meg selv. :-)

Diagnoser

 
I dagens psykiatriske verden er det helt umulig å orientere seg uten en god kunnskap om diagnoser. Jeg har aldri vært blant de mest ekstreme i negativ retning. Vi er nødt til å ha noen teorier å jobbe ut fra og en måte å snakke sammen på når flere typer fagpersoner skal arbeide sammen til det beste for en pasient.
Det finnes også ganske mange pasienter som har stor nytte av å få kjentskap til sin diagnose og hva den innebærer av ressurser og utfordringer.
Når det er sagt, tenker jeg likevel at det ikke hjelper spesielt mye å vite at en person har en eller annen type diagnose om man ikke kjenner personens liv og dens historie slik at man kan sette seg inn i hva som skal gi kjøtt og blod i beskrivelse av diagnosen. Og for meg som fagperson, blir diagnosen mindre og mindre viktig jo bedre jeg kjenner vedkommende.
Hva er en diagnose? Det er veldig mye å si om det. Det tror jeg at jeg skal la være. Jeg tror kanskje at vi trenger et språk å omtale fenomener på. Hvis vi tenker at en diagnose er et sett av symptomer som opptrer nogenlunde samtidig, behøver vi ikke her gjøre det mer komplisert. Men en ting som er svært vesentlig er hvordan fagfolk forholder seg til disse symptomene som tilsammen noen ganger kvalifiserer for en diagnose. Ofte er det litt vanskelig å være terapeut fordi noen av oss iallefall, ønsler å ha noen symnptomer å jobbe med. Et språk hos pasienten som kan fortelle meg som terapeut hva vanskelighetene dreier seg om. Jeg har skrytt mye av ei lita bok som heter "symptomet som ressurs". Den er skrevet avEva  D Axelsen. Den setter på en god måte i system tanken på at vanskelige symptomer, selv om de kan være ulidelig smertefulle, kan være kilde til utvikling. Kanskje burde vi derfor ikke være så raske til å ønske å dempe symptomer hos pasientene og så effektivt. Kanskje vi heller burde hjelpe pasienten med å¨sette seg selv i stand til å stå ut med å kjenne etter hva symptomene har å si.

Det er jo svært viktig hvordan informasjon om en diagnose blir gitt. Det kan føre til alt fra at personen føler seg parkert i et hjøret for livet til at vedkommende får vite hva som er de sårbare punktene og hvorfor det er viktig å være bevisst på enkelte spesielle sider av livet.  Det sistnevnte gir mye rom for selvutvikling. Det første vanskeliggjør det veldig. Og det er vel nettopp dette som kanskje er sakens kjerne. Hva brukes diagnosen til? Blir det en hvilepute eller en vei mot forståelse?

Schizofreni m.m

I sommervarmen lyser verden mot oss. Jeg er din evige lengsel sier vinden og stryker over håret vårt. Hundene møter den i meg som jeg håper ikke alle ser. Den jeg beskytter mot uvedkommendes glefsing. Hundene liker ikke sånn mat. Jeg er i verden med deg sa du, men på min egen helt spesielle måte. Jeg en rund kråke med hvite fjær langs sidene. En vandrer og en bauta. La meg leve og dø som en perle på dine kinn. La meg se deg naken i lyset fra din historie. Eller plukk meg løs fra riflene under skoen din. Den skoen som du gikk til seters med en middels vakker søndagsmorgen.

Fire flytebrygger lå på land. Et langt tau lå kveilet opp rundt dem i et eiendommelig mønster. Var det kanskje et tegn om noe? En slags hemmelig beskjed som det var viktig å forstå. Viktig for å komme videre i livet. Jeg myste utover og hjernen arbeidet på spreng.

Saktmodig stiger lukten av gammelt vann. Fuktigheten smører innsiden av neseborene mine i det jeg forsøker å slippe tanken på den hemmelige beskjeden.

Schizofrenien er et spennende felt. I møte med en person med schizofreni blir alt man trodde var riktig og sant utfordret. Vår riktighet og våre rammer, er vi så sikre på at det er det som er sant?

Fra Wikipedia:
Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, enkeltvis eller i kombinasjon), uorganisert tale og «negative symptomer». Med negative symptomer menes avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering.^[1][2] Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner, som innebærer at pasienten hører stemmer, paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksen alder,^[3] med en total livstidsprevalens på rundt 1 %.^[4][5] Diagnosen baseres på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd, om nødvendig supplert med informasjon fra pårørende. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.<sup>[6]

I samfunnet vårt har vi et ganske smalt normalitetsbegrep fortsatt, til tross for mye arbeid over lang tid med holdninger knyttet til den psykiske siden av livet. Selv om denne typen psykiske lidelser har en helt annen stilling i dag enn hva som var tilfellet for 25-30 år siden, der det nå regnes for tilstander man absolutt kan leve et godt liv med og som man noen ganger også kan legge bak seg, er det likevel fortsatt en alvorlig og en gjennomgripende tilstand. 
Har i de senere årene tenkt mye på hva jeg som terapeut kan gjøre for å møte dette fenomenet på en annen måte. Hva kan helsevesenet gjøre annerledes. Jeg lurer på om vi fagpersoner må saumfare vår egen redsel for egen "galskap". Hva handler den om? Hvor langt klarer vi å gå mht å gi et menneske som har mistet grepet på den virkeligheten vi mennesker forsøker å enes om, et godt og nært menneskemøte? Min påstand er at om vi skal klare det, må vi gå mot våre egne grenser for egen "galskap". Og hva med dette samfunnet vi lever i. Kunne vi klare å gi rom for litt mer der ute? Kaste "skikk og bruk" en gang for alle og bare være mennesker sammen? JEg vet og er faktisk hellig overbevist om at det ville gjøre en stor forskjell for mange mennesker. Så la oss forytsette å jobbe med holdninger til generell psykisk helse i mange år enda. Det er lang vei å gå. 
Det blir unødvendig vanskelig å arbeide for å rehabilitere mennesker til å kunne fungere i et samfunn som er unødvendig rigid.</sup>