MIN KJÆRE SVIGERMOR ER 70 ÅR UNG I DAG!

Min svigermor er 70 år i dag <3

Jeg har vel i alle år forsøkt å være litt diskret (i den grad jeg har evnen) i omgang med min manns familie, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gjøre litt ut av hennes 70 årsdag. Så finner dama ut at hun ikke skal feire det!! Ja, ja, det er da godt at det finnes digitale løsninger. :-)

Dette er det første bildet jeg tok av min svigermor. Det er forøvrig ingen i familien jeg har fotografert så mye som henne. Når man er belemret med en svigerdatter som i enhver sammenheng fotograferer, må man da bli drittlei! :-) Jeg har fått noen klare beskjeder om at enkelte bilder lettere godtas enn andre men min svigermor har heller aldri lagt noen begrensninger på hva jeg får gjøre med bilder av henne. Allerede da jeg tok dette bildet for snart 20 år siden, tenkte jeg på at her ligger det muligheter for en utstilling... Har ikke gjennomført det enda, men tanken er ikke glemt. Min svigermor er vakker med en interessant utstråling. Og bildene av henne har blitt mange.

Da jeg traff min mann for etter hvert svært så lang  tid siden var min svigermor den første til å presentere meg for hennes omverden som en av hennes familie. Hun gjorde det nesten før jeg opplevde det slik selv. Helt uforbeholdent og naturlig ble jeg tatt med som en "av gjengen". Det imponerte. Enkelt og følsomt ble det gjort.

Jeg har en svigermor som er langt fra å være bare tradisjonell. Hun er tradisjonell og utradisjonell. Hun er følsom og modig. Hun er familiekjær og hemmlighetsfull.  

Min svigermor innehar for meg også en hel masse egenskaper og personlighetstrekk som ikke har navn. Det finnes bare en som henne. Det finnes bare en som kan fylle rammene for hva det innebærer å være akkurat henne. 

I meg finnes mange rom. På ei dør til ett av rommene står det skrevet svigermor. - og i det rommet er det riktig hyggelig og spenstig. Er ikke så sikker på om jeg vil si så mye mer om det annet enn at mitt forhold til min svigermor er så langt unna hva mange pleier å legge inn i ordet som man kan komme. Min svigermor er et slikt menneske man ikke treffer mange av gjennom livet. Hun er et menneske som bidrar til at de menneskene rundt henne får bli mer den de var ment å være. <3

Kan dere alle der ute hjelpe meg å heve glassene for min svigermor? Gled dere, dans, syng, vær litt gale, gråt over noe trist og bann over noe urettferdig - alt dette også for verdens mest spesielt sammenskrudde svigermor på hennes 70 årsdag :-) <3 <3 <3

PROSESSORIENTERT ARBEID I KONDELURESKOGEN

Jeg tenker at om man skal tenke prosessorientert, og om man skal kunne arbeide prosessorientert med seg selv og med andre må rammevilkårene for dette være de rette. I min studietid der jeg lærte om å bli en god terapeut snakket vi mye om hvordan vårt terapirom skulle være. Hva det rommet skulle inneholde for at vi skulle kunne fungere som gode terapeuter. Rommet skulle inneholde de tingene og absolutt ikke de andre tingene. Mye av dette var god lærdom å ta med seg. Likevel ser man fort ute i arbeidslivet at det jo ikke er optimale forhold man jobber under. Man må ofte skape et godt terapirom ut av ganske kummerlige forhold. Uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Og da står man i en sityuasjon der man ser at man må trekke frem hva som EGENTLIG er viktig for å skape et terapirom, hva har jeg som er spesielt for meg og som jeg alltid kan ta frem? Hva gjør meg trygg som terapeut og hva kan jeg skape med bare å være som gjør at alle steder til en viss grad kan ha mulighet til å fungere som et terapirom? Kondelureskogen er en imaginær skog der alt man måtte ha behov for er å finne. ;-)

Nå er jeg visst forbanna på helsevesenet igjen!

Vi skifter ut regjeringer og vi tror at psykiatrien skal blir et bedre sted å ferdes om man har noen vanskelige følelser å hanskes med!! INGENTING blir radikalt bedre for de som virkelig lider om ikke holdningene vi møter pasientene med endres!!!! Amen

MINE HELTER ER BARNA SOM.....

Jeg synes det er viktig å ha noen å se opp til, noen å strekke seg mot. Jeg har mange helter.

Da jeg vokste opp var jeg veldig opptatt av å leve kompakt og intenst, som om hver dag var den første i mitt liv. Ikke den siste som så mange snakker om, men den første.... Jeg ønsket å forsøke å glede meg over lyset i de små dråpene etter et regnskyll og lyden av vinden som om det var første gang jeg hørte den.For man har en helt egen opplevelse, den  første gangen noe skjer. Man åpner  sansene. Kjenner, lukter, føler......Andre gang man opplever det samme fenomenet kan det ha bleknet i intensitet, og etter gang nr 100 kan det være nøytralt....etter gang nr 1000 passerer kanskje fenomenet uten at man i det hele tatt observerer det i forbifarten.
En gang i livet mitt, en vår, opplevde jeg at jeg hørte et helt fuglekor, et intenst og vakkert fuglekor. Jeg kom på at dette hadde jeg virkelig ikke opplevd på svært mange år. Våren i livet mitt hadde kommet og gått uten  at jeg hadde tatt særlig notis av den, og iallefall ikke av fuglekoret.

Men plutselig denne helt spesielle våren hørte jeg fuglene igjen, like kvitrende vakkert som det skal være. Det var da jeg skjønte hvem som skal være mine helter. Mine helter er barna som ikke har mistet beundringen for alle de nye fenomenene. Mine helter er barna som peker og sier "se" fordi de gledestrålende og forundret har funnet et lys, eller snø som faller eller naboens katt. Mine helter er de som bevarer evnen til å se, virkelig SE igjen og igjen og igjen......

Psykopat

Ja hva skal vi kalle dem? Det heter ikke psykopati innad i psykiatrien lengre, men hva spiller det for rolle for de menneskene som har vært utsatt for mennesker med slike trekk?
Om vi kaller dem mennesker med psykopatiske trekk, sosiopater, mennesker med antososial personlighetsproblematikk eller om vi rett og slett koster på oss å kalle dem drittsekker, spiller kanskje egentlig ikke så voldsomt stor rolle. Jeg kunne ha kommet med masse teorier. Det er igrunnen masse å si om dette folkeslaget.... Men det viktigste som er å si kan man bruke svært få ord på; la oss holde oss unna disse menneskene så godt det lar seg gjøre. Og er du i en relasjon til vedkommende slik at det ikke så lett lar seg gjøre å komme seg vekk, søk hjelp....

Jeg syr drømmene fast til livet mitt.

Å drømme er å male livet i nye toner. Jeg syr drømmene fast til livet mitt og rusler videre. Som om morgendagens smerte, ikke var der. 
Jeg syr drømmene fast til livet mitt når jeg går tur i skogene og puster ren luft ned der hvor båten reiser ut mot horisonten.
Hjerterytmen jevnes ut når jeg ser hunden min har tatt genseren min med seg til soveplassen sin og jeg ikke får brukt den i dag. Lån den du, tenker jeg stille og hunden nikker usynlig.
Når solen skinner på tretoppene og jeg enda noen timer kan være i langsom modus, syr jeg drømmene mine fast til det å være.

Blogging

Blogging er en rar greie. Hva er det som skulle gjøre at jeg skulle hoste opp en interesse for hva slags mascara er annen ukjent person bruker? Eller hva er det som gjør at noen gidder å lese alt det rare jeg går rundt og tenker på?
Hva er det egentlig som gjør at vi "snakker" i en blogg frem for å stikke over til naboen for å slå av en prat?
Har tenkt på å ta en uke der jeg prøver å skrive en sånn hverdagsblogg der jeg forteller om brødskiva og hva jeg kler på den og om hva slags klær jeg kjøper og hvordan jeg ser ut i dem. Hva jeg gjør og hvem jeg besøker. Jeg tror det vil oppfattes som ufattelig navnlebeskuende...kunne vært artig å prøve en uke. Det er jo ikke sånn at man egentlig skal kritisere ting man ikke vet noe om. Burde egentlig prøve, som et sosialpsykologisk prosjekt. Skal tenke over det.

Holistisk syn på menneskets helse

I medisinen betegner holisme en holdning der diagnose, forebygging og behandling inkluderer en forståelse av hele mennesket i dets naturlige omgivelser, der både kroppslige, psykologiske og sosiale faktorer omfattes.
Mange av de store fremskrittene innen medisinen er et resultat av en detaljert delforståelse av biokjemiske prosesser, av celler, vev og organer. Holisme kan forstås som en reaksjon på at en slik biomekanisk vinkling har tatt stor plass i medisinen i moderne tid.
Sitat Store medisinske Leksikon.
Om en pasient både har store psykologiske og somatiske symtpmer som opptrer samtidig har de et problem. Hvilke fagpersoner skal da ta det faglige ansvaret for vedkommende? Han eller hun kan da stå i fare for å bli sendt fra skanse til skanse der noen sier at her er det så mye somatikk at det må tas hånd om før vi kan behandle det psykiske. Evt motsatt, at en psykotisk person må behandles for sin psykose før det somatiske kan behandles. Noe som kan føre til at ingen gjør noe for en pasient som er sterkt behandlingstrengende. 
I slike situasjoner er det et skrikende behov for holistisk tenkning.
Jeg har også sett situasjoner der det arbeides grundig og systematisk etter alle kunstnes regler med en pasients depresjon uten at så mye skjer. Plutselig oppdages det at pasienten har en veldeig dårlig tannstatus. Når tennene repareres er depresjonen borte.
Evt en emosjonell ustabilitet som skaper enormt med vanskeligheter i et menneskeliv,  repareres ved at  vedkomende får ny jobb evt et bedre botilbud.
Jeg mener i aller høyest grad ikke at slike ting alltid løser flokene, men med et litt mer helhetlig syn på helse kunne flere ting vært løst raskere.

Hvem vet noe om psykisk helse?

Kunst og uttrykksterapeuter har kommet for å bli. Vi innehar masse kunskap og muligheter til å nå inn hos mennesker som ikke så godt mestrer språket. Vi innehar kunnskap som gjør oss velegnet til ledere, til veiledere, til terapeuter.
Hva slags mennesker tror vi i dag vet noe om psykisk helse, og hva slags fagområder kan noe om den biten av et menneskes helse.
I psykiatrien snakker vi så mye om vårt store ansvar for å forstå våre nye landsmenn og kvinner bedre ut fra deres kulturelle og erfaringsmessige ståsted. Psykisk helse må jo settes i en kulturell sammenheng er vi etter hvert blitt ganske enige om. Men hvorfor bruker vi ikke i større grad kunnskapen til antropologene til å hjelpe oss å forstå dette bedre? Hvorfor er vi redde for å snakke med pasienter om tro og tvil? Det finnes jo fagfolk som virkelig kan dette også.
Jeg tror dette etter hvert vil løse  seg opp når samfunnet vårt i større grad aksepterer at det finnes mange flere måter å løse psykologiske vanskelkigheter på enn ved bruk av medisiner og gjennom det vil mange flere faggrupper enn sykepleiere og leger, psykologer og psykiatere være interessante for psykiatrien. 
For tross alt har vi alle sammen en psykisk helse. Det å være et menneske burde være tilstrekkelig til å vite ganske mye om den psykologiske delen av livet.
Jeg ser at vi har en lang vei å gå enda i forhold til holdninger til psykisk helse, men tross alt er det ikke så lenge siden pasienter ble lobotomert her i landet. Såvidt jeg vet ble siste lobotomioperasjon utført i Norge i 1974. Det er ikke lenge siden, og mye har skjedd på disse rundt 30 årene. Likevel skjer fortsatt hårreisende ting som handler om manglende forståelse for hva psykisk helse er.
Selv om det er mye rart som fortsatt skjer, har virkelig mye skjedd siden 70-tallet. Lurer på hvor langt vi er kommet om enda 30 år? Håper jeg rekker i min levetid å få oppleve at psykiatrien avmystifiseres.

Troens plass i samfunnet

Hva gjør tro i et samfunn?
Jeg tror det er viktig at vi mennesker får være hele mennesker. Og hva betyr det? Jo, det betyr at det sakrale, det hellige, det spirituelle, vår tro eller vårt standpunkt om ikke å tro, må være en del av vårt helsevesen og hvordan vi møter hverandre. Det er fint å kunne være små mennesker som titter ut i den store verden sammen, også når man jobber i helsevesenet.
 Vi ser at handelstanden på mange måter har overtatt julen, og selv må jeg innrømme at jeg nok på et vis til en en viss grad har gitt opp å ha en stemningsfull og sakral jul. Likevel var det i dette underlige samfunnet vårt ganske fint for første gang å få oppleve en fullsatt kirke julaften synge deilig er jorden stående, og presten som sa "gå i fred".
Tenk for en rolle å bekle å være prest....
Med all respekt for de menneskene som ikke er troende, vil jeg likevel hevde at et samfunn trenger en tro, noen sett av religiølse tanker og regler. Det er jo faktisk dette vi samles om når vi har våre overgangsritualer og når vi skal feire noe viktig. Mange mennesker synes det er greit å ha et religiøst innslag eller en religiøs vri på en markering selv om de ikke selv bekjenner seg om troende mennesker. Vi trenger noe å holde oss i.

VALG og ydmykhet

Å velge er å bruke et kompass av ydmykhet mens hjertet synger.

- Hva jeg søkte på vei fra barn til voksen -

 Da jeg var lita, veldig lita, ventet jeg på å bli voksen slik at skulle kunne forstå mer, se sammenhenger relasjonelt og i større sammenhengerforstå hva som skjedde rundt meg politisk. Og på alle plan i livet forstå livet.
Etter hvert som årene gikk erkjente jeg at vi mennesker ikke så enkle å forstå og at det iallefall ikke finnes et så åpenbart overordnet system som gir forståelse for oss alle.Det finnes ikke et samfunnspolitisk system som gir oss en følelse av "SÅNN er det" Ja, sånn er det, jaggu. Nei det finnes ikke. Forståelsen finnes på andre plan. Helt andre plan. Forståelsen ligger i noe vakkert og fint. Noe helt annet enn politikk og samfunnsstruktur. Vi mennesker trenger noe overordnet som holder i vår etikk og vår empati, våre emosjoner og varmen i våre blikk. Det er fint å tenke på at det ligger en universell kjærlighet der ute som hver og en av oss kan koble oss på. Og kanskje det også er å vokse opp til innsikt i dette jeg søkte, selv om det jeg fant var helt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle finne.

Når din historie drukner i mottagers erfaringsbakgrunn....

Noen ganger ser man at man kan ha gjort et iherdig forsøk på å fortelle en historie. En historie som en vir4kelig har behov for at mottager skal se og forstå. En legger tid og sjel i å få frem det man ønsker å si. En knotter og skriver og redigerer. Gjør om mange ganger, men til slutt er en ganske fornøyd med resultatet. Da sendes mailen.
Etter noen dager oppdager en at mottager har lest noe som ikke står der.......Mottager har funnet en lang historie som ikke er skrevet av noen, og den står absolutt ikke i teksten du har skrevet. Mottager av din historie har funnet en historie i sitt eget hodet og byttet ut historien din med sin egen... Historien din har druknet i mottagers erfaringsbakgrunn og opplevelse av livet her og nå. Det har faktisk ikke noe som helst med hva du egentlig skrev å gjøre......

Psykologisk normalt - psykologisk avvik?

Jeg undres over om det er noe litt merkelig med samfunnet vårt. Hva er det som gjør at det er et så smalt normalitetsbegrep rundt oss? Hvilke sett av holdninger finnes egentlig i det normale samfunnet der det normale forvaltes. Og burde kanskje normalitetsbegrepet legges bort, iallefall som noe annet enn en tanke om hva som er vanligere enn andre ting.
Når vi snakker normalitet, snakker vi også avvik. For at noe skal være normalt, må noe være unormalt. Og er det unormale unødvendig? I såfall må også det normale falle bort.
Noe veldig vakkert og vidunderlig med kunst og uttrykksterapien er at det faller veldig unaturlig for meg å tenke nettopp i begreper normalt/unormalt når jeg bruker de teknikkene. Mitt eget fag utfordrer meg hver dag på dette med sykt/friskt og normalt/unormalt.
Våre synptomer er et språk. Uansett hvor bisarre de er, er de et språk. Hva de vil fortelle kan noen ganger være vanskelig å finne ut av, men at våre synptomer er et språk er uomtvistelig.  Til langt inn i psykosenes verden har vi mennesker et ønske om å bli forstått og om at det språket vi har kan være en bærer av våre sjelers lengsler etter å bli møtt av en annen person. Og når det kommer til et stykke...hvilken rett har jeg til å dømme en annen persons virkelighetsoppfatning? Det blir etter min mening noe søkt å diskutere om den koppen som står på et bord mellom to mennesker er en kopp eller ei for dem begge. Men et poeng som jeg synes er ganske interessant er at jeg faktisk ikke kan se om koppen som står foran meg har et mønster på siden som står mot personen som sitter overfor meg. I det ligger en sterk erkjennesle av at det faktisk er helt umulig å vite om DIN opplevelse er lik min uten at vi har snakket ordentlig og respektfullt sammen.

VALG - 2013

Nå er det snart valg igjen.
Det skal jeg si minimalt om. Men kan vi være enige om at vi bruker stemmeretten vår? Det kommer vel antagelig til å bli en stor endring denne gangen, og det er veldig viktig at alle sammen enten bidrar til at den endringen kommer, evt forhindrer den. Det er litt for seint å klage over valgresultatet hvis vi ikke en gang har sveipa innom valglokalene.
Godt valg!

Et maleri blir til

Det faktum at vi beveger oss på vår helt egne måte rundt om i denne verden, skaper et avtrykk der vi går. Vi setter avtrykk i nysnø, vi endrer toneleie i møte med noen triste historie, vi blir skarpere i våre kroppers bevegelser når vi blir sinte og vi danser mer løssluppent når vi er ekstra glade.
Alt dette er eksempler på at vi setter avtrykk der vi beveger oss hos de menneskene vi møter og i den naturen vi går i. Selv luften vi puster i endres idet vi gir og tar...
Slik er det også når vi maler. Vi påfører maling, streker på et underlag og det ligger i sakens natur at streker tonsatt av "skjebnesymfonien" får en annen kvalitet enn streker tonsatt av "ut mot havet". :-) Men begge samlinger av streker har like stor  verdi.
En forskjell er likevel at på et lerret kan alle følelser uttrykkes med like stor åpenhet og like stor trygghet. Skammen er en like fin følelse i lerretet som gleden er. Det er jo ikke så mange rom i livet ellers det er akkurat slik. Jeg føler meg så heldig som så mye av tiden lever i slike rom der alle følelser er like legitime bare de uttrykkes på en måte som ikke skader noen.

Fuglen

Fuglen kom til meg

fra fremtidens hage

Den gav sine gaver

og trakk seg tilbake

Et eventyrrike

kom ut av sin bok

og jeg kunne stolt ta imot.

Fuglen fløy bort

med sorgen i nebbet

og vinden feier striden ut

av hjemmet

Den glitrende dagen

med myk harmoni

er kjernen i vår poesi. 

Tilstrekkelighet

speilbildet snakket vakkert den dagen

befolket tomheten foran øynene mine

med kjærlighetskorn og gullstøv 

vær hilset menneske! 

vær din egen beste venn!

 

å pakke sjelen i silkepapir

bak et eldgammelt tre i skogen

kan gi en ny virkelighet

i morgendagens speilbilde.....

Denne er ikke tilsalgs.

Av ren affeksjonsverdig er denne ikke tilsalgs. :-)

FLERE MALERIER OG TEGNINGER VURDERES SOLGT

Jeg er nødt til ån rydde litt på atelieret pga nye prosjekter. Ta en titt på disse bildene. Ta kontak om noe virker interessant. :-)

Dette bildet er gitt til Steinerskolen i Indre Østfold til et kunstlotteri som skal være i løpet av høsten.

Det meste av det du ser her kan være tilsalgs. Ta kontakt. :-)

Dette er solgt.

Privat eie.

Dette bildet nærmer seg status privat eie, men jeg kan fortsatt overtales. :-)

Fotoprosjekt

Jeg fotografetrte huska til ungene over flere år gjennom alle årstider og i all slags vær. Det endte i en utstilling, min første fotoutstilling.
Viser dere noen av bildene her. Alle bildene er tilsalgs på kvalitetspapir i begrenset opplag.

Disse maleriene vurderes solgt - ta gjerne kontakt.

Dette bildet nærmer seg status privat eie, men jeg kan nok fortsatt overtales. :-)

Ikke lengre tilsalgs.

Fargesterke, energifulle malerier vurderes solgt. Ta gjerne kontakt om dette virker interessant. :-)

Hundene mine...

Noen dager kunne jeg tenkt meg å avlyst alle avtaler og bare vært sammen med hundene mine. (I dag skal jeg riktignok gjøre noe annet som er minst like hyggelig, men det er en annen historie. ;-) ) Det er en stor gave å være sammen med to firbeinte som faktisk ser ut til å synes mitt selskap er helt optimalt uansett om jeg har sovet for lite og rynkene mine sier hei før resten av meg har nådd frem, eller håret står til alle kanter fordi jeg har gått til dem som det første jeg har gjort den dagen, eller om jeg er sliten og ikke orker å si så mye. De titter på meg og jeg titter tilbake. Det er tilstrekkelig til å si det som er nødvendig å si...kommunikasjon på høyt plan. ;-) Stor glede finner de også helt utmerket. Lek og latter, stillhet og ro, tur i skogen, varme ved ovnen. Fint!
Livet mitt hadde vært veldig annerledes uten hundene. <3

Verdighet

Jeg er veldig opptatt av verdighet. Uansett hva som skjer i livet ønsker jeg at min selvfølelse og min verdighet skal være den samme. Jeg ønsker selvfølgelig å være i endring og prosess, men min selvfølelse og følelse av egenverd skal bestå uavhengig av "angrep fra verden utenfor". Om man har mange eller få venner, om kontoen er tom eller stinn, og om huset er stort eller lite, vandrer uansett mine føtter på den samme moder jord. Hva man plukker opp i livets vanskeligste terreng, gir gullbelagte stier ved neste veikryss. Det er lite jeg er mer sikker på her i livet....