fredag 29. august 2014

Høstens kurs i Kondelureskogens Atelier

Jeg jobber i disse dager med å planlegge høstens kurs. 

Det blir et prosessorientert malekurs med klar vektlegging av personlig vekst. Dette kurset er i utgangspunktet fulltegnet, men om du skulle være svært interessert ta likevel kontakt. 

Malekurs for barn. Det blir antagelig 2 fredag-lørdag-søndagskurs for barn i løpet av høsten. 

Det vil også bli et vanlig malekurs. JEg kjenner det er fristende med et kurs i blandet teknikk, men har ikke bestemt meg enda. Kom gjerne med innspill om du har lyst til å gå på kurs og gjerne vil lære noe om noe spesielt. Det vil bli langhelgsbasert, evt hver ettermiddag/kveld i en uke.

Som du ser er planene fortsatt løse, ta kontakt om det er noe du lurer på eller noe du tenker at du vil være med på. Mer utfyllende informasjon kommer snart.


torsdag 21. august 2014

Ikke dagen for å innlemme andres forklaringsmodeller...


Det er mange veier å gå her i livet. Noen ganger gjør vi som de andre sier vi burde. Noen ganger gjør vi slik som det er forventet av oss og noen ganger handler vi i tråd med de forventningene vi har til oss selv som kvinne, som kona til, som venn etc. Men noen ganger må vi handle i henhold til det vårt indre mener høyt og rungene med hevet panne er det riktige. Det kan virke ulogisk, men er likevel rett. Det kan virke uforståelig, men er likevel rett. Det kan noen ganger også være beslutninger som gir oss plagsomt mye hodebry....rett likevel. Noen ganger er det også beslutninger som enkelte mener er gale. Du kjenner sterkt og klart at det er rett for deg likevel.
Denne gangen handler det om de gangene da man kjenner livet byr på motstand, noen ler, noen rister på hodet. De man trodde man skulle få støtte fra, snur ryggen og går. Andre som man ikke i sine villeste fantasier trodde skulle ha bein å stå på i en slik sak, blir værende. Det uler og blåser og det knaker i sammenføyningene i livet. Men du vet likevel at det du tror på er riktig. Og så handler man som man skal....i henhold til egen overbevisning, meg hodet godt løftet og stødig blikk. Så stødig man klarer iallefall...for det var ikke dagen for å høre på andres løsninger denne gangen.....


tirsdag 10. juni 2014

Ikke alt skal være i det offentlige rom.....

Det ser ut til at dette er et tema som ikke kan ristes i ofte nok. Nylig oppdaget jeg informasjon om en persons dødsfall på en persons profil. På profilen til de nærmeste pårørende var ikke dette dødsfallet nevnt med et ord. Vedkommende som hadde nevnt dødsfallet på facebook har sin relasjon til avdøde og ønsket sikkert å vise sin respekt og en siste hilsen, men jeg synes man bør være litt varsom med å nevne navn i slike situasjoner når pårørende ikke har berørt dødsfallet på facebook. Kanskje vedkommende som døde ikke hadde noe som helst slags ønske om at dødsfallet skulle havne akkuart på facebook.
Vi fyrer også løs med fotoapparatene våre og med mobilkameraene våre. I dag er veien enkelte ganger ektremt kort fra fotografering til facebook. Hva om vi fotograferer noen som faktisk ikke skal ha sine ansikter i det offentlige rom? Spesielt er det viktig å tenke på når vi, ivrige og stolte foreldre og foresatte, fyrer løs på våre kjære små på skoleavslutninger etc. Enkelte av barna som befinner seg i disse rommene kan ha behov for beskyttelse av sin identitet. Jeg kan selv være ganske langt fremme i rekkene med mitt kamera i slike sammenhenger og har derfor full forståelse for iveren man kan kjenne,

men det er en ting å ta bildene, en annen ting er hva man bruker dem til.
Man kan trekke frem mange andre eksempler på underlig nettkultur også, men poenget mitt er aller mest at vi må ha hodet med oss i slike sammenhenger. Vår iver etter å dokumentere kan både såre og skade andre mennesker. Hva vi deler av vårt eget liv og våre egne opplevelser og tanker får nå være opp til hver og en, men la oss passe godt på hva vi deler av andres liv.  

Malekurs for barn

https://www.facebook.com/events/654113914662688/?context=create&source=49

Jeg jobber med forberedelser til et kreativt kurs for barn til høsten. Klikk på linken over og du kan se litt av hva jeg tenker. :-) Gleder meg!

fredag 6. juni 2014

Sjelelig tørke - Sjelelig vekst



Hvor mye må man ha av det gode livet for at ens sjel skal bli reddet fra å tørke ut? Som terapeut, forsåvidt også i eget liv har jeg mange ganger opplevd å se at noe som har skjedd svært få ganger i et menneskeliv kan ha sjelssettende betydning. 
Det finnes såkalte løvetannbarn som overlever psykisk på tross av, ikke på grunn av. Hva handler dette egentlig om? Det har vært skrevet en del om dette fenpmenet, men jeg lurer på hva som er det aller mest sentrale? I mitt terapirom har jeg gjentatte ganger fått innblikk i triste skjebner der det liksom ikke finnes grenser for strømmen av vonde opplevelser som har pekt vedkommendes vei opp gjennom oppvekst og kanskje også voksenalder. Men så forteller de om den varme, søte nabokonen som alltid hadde tid til dem eller damen bak disken i en eller annen butikk. Kanskje kan det være en eller annen lærer eller en eller annen forbipasserende i livet. JEg vet ikke om det var Rudolf Steiner som uttalte flgende, men jeg fikk iallefall fortalt av en antrofosof, at hun så det som viktig at vikarlærere på skolen skulle bidra med seg selv og sitt historie. Hun sa at hun ønsket vikarlærere for sin klasse som var flinke fortellere og som hadde noe levd liv å dele med seg. Og folk som kunne være et vitne til elevenes liv. Da jeg spurte litt mer rundt det sa hun at om mine elever har 20 forskjellige slike mennesker innom livet sitt i løpet av barneskolen og ungdomskolen, kan de kanskje reddes da det å bli sett og bevitnet i forhold til sin eksistens er det viktigste vi kan gi et barn i forhold til livskvalitet.
Et mennesket fortalte meg en gang at hun ikke hadde klart seg uten nabokonen som hadde vært så snill og ivaretatt henne hver gang hun hadde vært lei seg og hadde blitt dårlig behandlet hjemme. Hun hadde ønsket å takke denne damen og tok derfor kontakt med henne. Hun ble svært overrasket da hun fikk høre at kun en gang hadde nabokonen servert henne vafler og hørt på henne fortelle sin historie. Hun hadde sagt at hun i mange år hadde hatt svært dårlig samvittighet fordi hun hadde ment at hun burde ha gjort så mye mer for denne lille jenta som hun jo visste at hadde det vanskelig. 
Denne ene gangen, sittende ved nbokonens bord, spisende på hennes vafler i samtale om sin livssituasjon hadde reddet hele denne jentas syn på sin oppvekst. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan livet skulle være og hvordan hennes liv også en gang kunne bli. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan det fltes at en voksen hørte på henne og at en voksen trodde på henne.
Kun EN gang!
Mange andre barn ville selvfølgelig ha trengt mye mer, men om vi har en slik ting i bakhodet og snakker litt ekstra med en dame her, en mann der, en gutt her og ei jente der, vil vi kunne gjøre så mye for de menneskene som trenger dette lille ekstra av menneskekontakt. Og vi vet hvem de er. Tror jeg iallefall. Jeg vet også godt om alle gangene jeg kunne ha gjort noe jeg ikke gjorde. Og det koster egentlig så lite både av tid og krefter å åpne øynene for at noen trenger å bli sett - men at det faktisk kan endre kursen for dette mennesket glemmer vi ofte.




Man kan ikke forandre andre enn seg selv, men det igjen kan gjøre en forskjell og endre mye. Så dette innlegget er mest til meg selv. :-)

onsdag 4. juni 2014

Diagnoser


 
I dagens psykiatriske verden er det helt umulig å orientere seg uten en god kunnskap om diagnoser. Jeg har aldri vært blant de mest ekstreme i negativ retning. Vi er nødt til å ha noen teorier å jobbe ut fra og en måte å snakke sammen på når flere typer fagpersoner skal arbeide sammen til det beste for en pasient.
Det finnes også ganske mange pasienter som har stor nytte av å få kjentskap til sin diagnose og hva den innebærer av ressurser og utfordringer.
Når det er sagt, tenker jeg likevel at det ikke hjelper spesielt mye å vite at en person har en eller annen type diagnose om man ikke kjenner personens liv og dens historie slik at man kan sette seg inn i hva som skal gi kjøtt og blod i beskrivelse av diagnosen. Og for meg som fagperson, blir diagnosen mindre og mindre viktig jo bedre jeg kjenner vedkommende.
Hva er en diagnose? Det er veldig mye å si om det. Det tror jeg at jeg skal la være. Jeg tror kanskje at vi trenger et språk å omtale fenomener på. Hvis vi tenker at en diagnose er et sett av symptomer som opptrer nogenlunde samtidig, behøver vi ikke her gjøre det mer komplisert. Men en ting som er svært vesentlig er hvordan fagfolk forholder seg til disse symptomene som tilsammen noen ganger kvalifiserer for en diagnose. Ofte er det litt vanskelig å være terapeut fordi noen av oss iallefall, ønsler å ha noen symnptomer å jobbe med. Et språk hos pasienten som kan fortelle meg som terapeut hva vanskelighetene dreier seg om. Jeg har skrytt mye av ei lita bok som heter "symptomet som ressurs". Den er skrevet avEva  D Axelsen. Den setter på en god måte i system tanken på at vanskelige symptomer, selv om de kan være ulidelig smertefulle, kan være kilde til utvikling. Kanskje burde vi derfor ikke være så raske til å ønske å dempe symptomer hos pasientene og så effektivt. Kanskje vi heller burde hjelpe pasienten med å¨sette seg selv i stand til å stå ut med å kjenne etter hva symptomene har å si.


Det er jo svært viktig hvordan informasjon om en diagnose blir gitt. Det kan føre til alt fra at personen føler seg parkert i et hjøret for livet til at vedkommende får vite hva som er de sårbare punktene og hvorfor det er viktig å være bevisst på enkelte spesielle sider av livet.  Det sistnevnte gir mye rom for selvutvikling. Det første vanskeliggjør det veldig. Og det er vel nettopp dette som kanskje er sakens kjerne. Hva brukes diagnosen til? Blir det en hvilepute eller en vei mot forståelse?








Schizofreni m.m

I sommervarmen lyser verden mot oss. Jeg er din evige lengsel sier vinden og stryker over håret vårt. Hundene møter den i meg som jeg håper ikke alle ser. Den jeg beskytter mot uvedkommendes glefsing. Hundene liker ikke sånn mat. Jeg er i verden med deg sa du, men på min egen helt spesielle måte. Jeg en rund kråke med hvite fjær langs sidene. En vandrer og en bauta. La meg leve og dø som en perle på dine kinn. La meg se deg naken i lyset fra din historie. Eller plukk meg løs fra riflene under skoen din. Den skoen som du gikk til seters med en middels vakker søndagsmorgen.

Fire flytebrygger lå på land. Et langt tau lå kveilet opp rundt dem i et eiendommelig mønster. Var det kanskje et tegn om noe? En slags hemmelig beskjed som det var viktig å forstå. Viktig for å komme videre i livet. Jeg myste utover og hjernen arbeidet på spreng.

Saktmodig stiger lukten av gammelt vann. Fuktigheten smører innsiden av neseborene mine i det jeg forsøker å slippe tanken på den hemmelige beskjeden.

Schizofrenien er et spennende felt. I møte med en person med schizofreni blir alt man trodde var riktig og sant utfordret. Vår riktighet og våre rammer, er vi så sikre på at det er det som er sant?

Fra Wikipedia:
Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, enkeltvis eller i kombinasjon), uorganisert tale og «negative symptomer». Med negative symptomer menes avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering.[1][2] Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner, som innebærer at pasienten hører stemmer, paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksen alder,[3] med en total livstidsprevalens på rundt 1 %.[4][5] Diagnosen baseres på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd, om nødvendig supplert med informasjon fra pårørende. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.[6]

I samfunnet vårt har vi et ganske smalt normalitetsbegrep fortsatt, til tross for mye arbeid over lang tid med holdninger knyttet til den psykiske siden av livet. Selv om denne typen psykiske lidelser har en helt annen stilling i dag enn hva som var tilfellet for 25-30 år siden, der det nå regnes for tilstander man absolutt kan leve et godt liv med og som man noen ganger også kan legge bak seg, er det likevel fortsatt en alvorlig og en gjennomgripende tilstand. 
Har i de senere årene tenkt mye på hva jeg som terapeut kan gjøre for å møte dette fenomenet på en annen måte. Hva kan helsevesenet gjøre annerledes. Jeg lurer på om vi fagpersoner må saumfare vår egen redsel for egen "galskap". Hva handler den om? Hvor langt klarer vi å gå mht å gi et menneske som har mistet grepet på den virkeligheten vi mennesker forsøker å enes om, et godt og nært menneskemøte? Min påstand er at om vi skal klare det, må vi gå mot våre egne grenser for egen "galskap". Og hva med dette samfunnet vi lever i. Kunne vi klare å gi rom for litt mer der ute? Kaste "skikk og bruk" en gang for alle og bare være mennesker sammen? JEg vet og er faktisk hellig overbevist om at det ville gjøre en stor forskjell for mange mennesker. Så la oss forytsette å jobbe med holdninger til generell psykisk helse i mange år enda. Det er lang vei å gå. 
Det blir unødvendig vanskelig å arbeide for å rehabilitere mennesker til å kunne fungere i et samfunn som er unødvendig rigid. 













 


mandag 19. mai 2014

Hans Kongelige Høyhet Ingvar Ambjørnsen Del 1

Ingvar Ambjørnsen sier at han ikke har gjort noe annet i sitt liv hittil enn å skrive. Med den produksjonen av bøker han har holdt gående i så mange år, må det jo langt på vei være sant også. Likevel må jeg si jeg er imponert. Å holde et så høyt tempo som ikke går utover språklig kvalitet og karakteroppbygging er det ikke mange som gjør etter han.
Jeg oppdaget først hvite niggere omtrent da den kom ut i 1986. Det var det råeste og tetteste språket jeg noen gang hadde sett i norsk språkdrakt. Morsomt, rått og deilig. Jeg slukte boka. Deretter leste jeg 23-salen. Like imponert ble jeg da.
I disse dager kommer "Ut av tiden" - bok nr 2 i noe som Ambjørnsen selv har sagt at skal være en del av en serie på 6-8 bøker. Og jeg har ikke en gang lest den første. Til min store glede skjønte jeg plutselig her at nå har jeg mulighet til å hygge meg med et deilig Ambjørnsensk persongalleri i flere år fremover. Å du store så glad jeg ble! Så jeg starter nå først med "Natten drømmer om dagen"
Det skal bli veldig bra! Innspill angående Ingvar Ambjørnsen kommer seinere her på bloggen.

Regntøy og gummistøvler

Regnet har nå en stund tonsatt en ganske stille periode i mitt liv. Regn har tidligere vært noe som jeg har klassifisert i kategori ulevelig. Det har vært utelukkende vått og kaldt. Min mann forteller at jeg for noen år siden kastet mitt regntøy da jeg ikke på noe vis hadde tenkt å bevege meg utendørs i sådant vær. Jeg kan ikke huske at det skjedde og lurer vel på om min mann tuller litt med meg ;-) Men uansett...disse stille dagene i mitt liv, tonsatt av ikke mye annet enn regnvær gjorde noe rart med meg. Plutselig tenkte jeg at regnet jo er et tydelig bevis på at det ikke er så kaldt. Da hadde jo dette kommet ned i andre former. (og jeg er ikke glad i vinter) Regnet spiller. Det settes også stor pris på. Regnet har også en varienrende rytme. Fint! Det har ikke raknet for meg, men jeg må innrømme at jeg ønsker meg regntøy og gummistøvler. Røde gummistøvler! :-) Må vel ha regntøy til hundene også antar jeg, men de skal få slippe gummistøvler. :-) Jeg ante ikke at regnværsutstyr var så dyrt, men etter hvert kommer dere altså til å få se meg i regnjakke, regnbukse og gummistøvler, vel og merke røde. :-)


Kondelureskogen Atelier

I morgen, 20. mai kl 18.00 starter første kurs i Kondelureskogen Atelier midt i Askim sentrum. Jeg har leid et stort, lyst og fint lokale og det blir en stor glede å undervise der. :-) Gleder meg!




Å holde drømmen høyt !

Jeg undrer meg over enkelte menneskers målbevissthet. Det er så enkelt å komme til et punkt i en slags selverkjennelse om at man er litt god til ett eller annet. En slags følelse av visshet om at om alt mulig lå til rette for det kunne man ha gjort noe ut av akkurat det. Man bruker det som en greie som kanskje tas frem til de aller nærmeste vennene og det får farge ens personlighet slik at folk kanskje lurer noe på hva dette menneske de betrakter har....hvem er hun....hva er det for noe ekstra med hun der borte? Men å ta det lille skrittet ut i det offentlige og si

" Hør dere, jeg har en drøm. Og nå skal jeg beskrive drømmen for dere. Da blir den jo mer virkelig. Det forplikter å ha beskrevet drømmen min og det fortjener den." 

Der ute i tydeligheten forteller dette mennesket om at det eneste akkurat det mennesket vil er å......eller.......eller........ Drømmer er jo forskjellige fra person til person. Og det kanskje aller viktigste sier hun eller han igjen og igjen...

" Jeg kan ikke vite om jeg noen ganger kommer til å få dette til, men jeg skal iallefall jobbe som om det allerede var i full gang. Jeg skal gjøre det jeg kan for å være tro mot min ide. Ikke mot det jeg tror må til for å kunne gjennomføre det jeg ønsker, men jeg skal være tro mot min egenart og min stemme, det autentiske som kommer fra mitt dyp"


fredag 16. mai 2014

Mitt vindu mot verden

I mitt vindu mot verden, sitter en vakker fugl og synger. Alperosene sender dufter de strengt tatt ikke har. I mitt vindu mot verden skimtes alltid havet og solens lange elver samles på mitt grånende, tykke trebord. Selv i gråvær er solen der. Også når jeg ikke ser hverken gråværet eller solen. I mitt vindu mot verden kan jeg speile meg og jeg vil se det jeg ønsker å se. - for mine egne tanker om meg selv bestemmer kun jeg

Et dikt om tilgivelse

FORGJEVES

langs et bånd til
en gusten hendelse
blir en drøm et sted uten adkomst
i det askedekte ansiktet
med vårlige øyne
vokser kraften bak
troen på at adkomsten finnes
og at håpets klare konturer lurer
bak dets tidvise formløshet

jeg var en ramme for ditt indre spenningsfelt og en venn av jordens larver på vei på usynlige føtter
du delte usynlige diamanter med mennesker du ikke så
jeg tonsatte etter beste evne

tanken gikk frem og tilbake
mellom meg og den gustne hendelsen
jeg kastet blomsterfrø langs veien
- skulle jo gå der så mye
magi løftet blomster ut av frøet og
veistrekningen ble enklere å tilbakelegge
da det ble høst
og blomstene døde møttes din og min hånd
og jeg oppdaget mitt eget fangenskap knyttet
til ditt fangenskap i det jeg gikk videre
i frihet
og hva vet vel jeg om
hva som er forgjeves