Et maleri blir til

Det faktum at vi beveger oss på vår helt egne måte rundt om i denne verden, skaper et avtrykk der vi går. Vi setter avtrykk i nysnø, vi endrer toneleie i møte med noen triste historie, vi blir skarpere i våre kroppers bevegelser når vi blir sinte og vi danser mer løssluppent når vi er ekstra glade.
Alt dette er eksempler på at vi setter avtrykk der vi beveger oss hos de menneskene vi møter og i den naturen vi går i. Selv luften vi puster i endres idet vi gir og tar...
Slik er det også når vi maler. Vi påfører maling, streker på et underlag og det ligger i sakens natur at streker tonsatt av "skjebnesymfonien" får en annen kvalitet enn streker tonsatt av "ut mot havet". :-) Men begge samlinger av streker har like stor  verdi.
En forskjell er likevel at på et lerret kan alle følelser uttrykkes med like stor åpenhet og like stor trygghet. Skammen er en like fin følelse i lerretet som gleden er. Det er jo ikke så mange rom i livet ellers det er akkurat slik. Jeg føler meg så heldig som så mye av tiden lever i slike rom der alle følelser er like legitime bare de uttrykkes på en måte som ikke skader noen.