NATTERGALEN

jeg ligger sammenkrøpet

I et hjørne

menneskene ser meg ikke

jeg finner ikke frem

nattergalens sang tapper på

min frosne kropp

og min hud tines alt hva en

nattergals nebb kan klare

HUNDEN I ET GAMMELT VILLASTRØK

I en enebolig I et gammelt villastrøk

gir innbakt tomhet

rom til ensomheten

vanndamp lindrer smertene

etter ditt presise kutt

fra øverst til nederst

og fra innerst til ytterst

tårer ble trukket ut av blodårene til

den vakre kvinnen

I det kåpen gle av

og hun stod der naken foran speilet

barbert

vissen

vinden gav henne skammen I gave

og pakket henne inn I gardinene fra

villaen på hjørnet

strammet hardt til

hun danset rundt og rundt til hun hostet

helt til hjertet spratt ut av munnen hennes

og havnet I gapet til nabohunden

hennes liv lå der trygt forvart mellom jekslene

I gapet på en svær hund

Kreativ prosess - å vente på nye bilder

Lenge har jeg ventet på de nye bildene. Jeg forstår ikke så mye av hva enkelte kaller idetørke og "slitet" med den kreative prosessen. For meg er det en vakker lek. Lek i vakre tårer og gullbelagt vann. I trillende latter og sorg som renner nedover bakkene i stor fart. Det er som å ha funnet et rom i sjelen fullt av informasjon som må løftes ut i lyset. Når informasjonen i det rommet er bragt ut, kan jeg vaske etter meg og stille gå ut. Så kan jeg sette meg til i ventehallen. Jeg har hatt tilholdssted i ventehallen en god stund nå. Maler likevel. Det kan også være gode bilder som produseres i ventehallen, men et nytt prosjekt trenger et egen rom. Plutselig en dag finner jeg det nye rommet. Da synger livet, flaggene heises og jeg spankulerer inn... eller lister meg, alt etter som hva slags følelse jeg kjenner. Men inn i det nye rommet går jeg. JEg kan ha vært der før, men oifte er rommet en nyoppdagelse. I det rommet treffer jeg nye farger og former, nye ord, nye vinkler, nye ideer. Det er så flott å kjenne at jeg bare kan leke rundt i ny verden. Male flere bilder samtidig og bare kose meg.....Jeg gleder meg til jeg finner det rommet som jeg nå venter på. Men nå kan jeg bare vente, sitte på vent på den fine krakken i ventehallen der jeg kan samle inntrykk fra de forbipasserende.

Marit Bjørgen og gjengen...er de maskiner?

I skrivende stund er det 3 mil for kvinner i VM i Italia. Synes det er helt vanmvittig å se de alle sammen beveger seg rundt i skisporene som om det skulle ha vært en eller annen kunstart. Jeg kjenner det sniker seg inn i hodet mitt en tanke om doping, men jeg kaster den ut igjen så fort jeg kan. Det er slik at jeg ikke gidder å glede meg over hva jeg ser om jeg tenker i dopingtanker. Derfor vil jeg ikke tenke på det.
Men hvor sterke er disse kroppene egentlig? Og er det egentlig en treningsform som er god for kroppen? Vil de slite med skader etter for mye trening resten av livet etter at de har lagt opp som aktive idrettsutøvere? Hmm.... jeg tror ikke jeg vil tenke på det heller.
Jeg vil bare se på styrken i frasparkene og gleden de ser ut til å ha over å drive med idretten sin. Det er vanvittig flott å se på dem egentlig, og spesielt mens jeg sitter i en varm stue med fri tilgang på deilig kaffe. Er visst litt lat, jeg. :-)

TONJE

Jeg liker dette bildet. Vet ikke om Tonje liker dette uttrykket, men jeg synes uttrykket er....fint. :-)

Verdens vakreste barn er mine. ;-)

Sønnen min...