Jeg tok de første
skrittene ut av bussen. Bakom meg smalt døra igjen. Der inne satt fortsatt
mannen med en for liten uniform. Det var bussjåføren. Ellers var bussen tom for
mennesker. Men en lyserød varme lå igjen der inne. Den kjørte vekk nå. Her ute
på gaten sendte Gud ned drikkevarer til alle de som ikke var tørste. På
asfalten var det store mørke fregner over det ganske hele. Og DER fikk jeg en
fregne i hodet. Og så enda en. Våte kalde plask.
Jeg så meg rundt. Og
der borte så jeg, foreløpig et godt stykke unna meg, en løpende horde komme. Den
beveget seg ganske fort og jeg hørte også det suste i det fjerne. Løp Julie, sa
jeg, LØP! Det var som en tykk løpende gardin av vann komme fossende mot meg. JAvisst
skulle jeg løpe. Full fart nå, på gress, på grus, oppover bakker og nedover og
sååå inn i skogen. Da senket jeg tempoet noe for der kunne jeg jo gjemme meg
under et tre om regnet fant meg. Videre bar det. Jeg kom brasende ut av skogen
og hunder bjeffet og varselt. De trodde vel det var noe alvorlig galt.
Jeg REV opp døren til
huset og pustet lettet ut, hilste på glade hunder og forsikret dem om at jeg
fortsatt hadde ting nogenlunde under kontroll.
OG SÅ kom regnet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar