En katt har tatt meg

Egentlig er jeg bet hundemenneske. Vært glad i hunder siden jeg var barn. Da jeg traff min mann ble jeg nesten mot min vilje trukket inn i kattehold. En helsvart, supersær hunkatt overfalt meg med sin surhet. Vi ble ikke venner før hun ved en anledning fikk meg ordentlig irritert. Først da skjønte hun kanskje at det var litt tak i meg. Jeg hadde aldri hatt sans for katter før jeg ble kjent med henne. Så fikk hun en venninne. En bitteliten katt som aldri hadde klart seg uten sin sære svarte kompis. Det var liksom dette radarparet som gjorde at jeg skjønte at katter også var for meg. Men katter lever jo som kjent ikke evig. Det skulle ta meg nesten 10 år å bli "tatt" av en katt igjen. Nå har det skjedd. :-) Krapylet det er bilde av over her har klart det. Hun har rett og slett krøpet inn i hjertet mitt. Er hun ikke fin?Det er for meg mer stuereint å like hunder.....men jeg liker altså katter også, iallefall denne! :-)