Pasient i psykiatrien for første gang

Når en pasient får kontakt med psykiatrien for første gang, hva bør dette mennesket oppleve? Hvilket inntrykk burde stå igjen etter endt opphold evt evt terapiforløp? Eller hva bør vi iallefall strebe etter?
Jeg lurer litt på om kanskje om ikke den største utfordringen så iallefall en av de største utfordringene er å jobbe aktivt med maktforholdene pasientene opplever. Hvordan få pasienten til å oppleve et skikkelig samhold spesielt under et opphold i psykiatrien slik at de kan kjenne på følelse av å ha en familie om enn på lånt tid.
Svært ofte har psykiatriske pasienter store relasjonelle sår i sin historie. Tenk om de kunne føle et reelt likeverd for den tiden de var i avdelingen. Et helt reelt likeverd som innebærer at de kunne for en periode oppleve at ansatte og pasienter sammen jobber med sin utvikling. Ingen ansatt skal selvfølgelig påføre sine pasienter sine egne plager, men jeg tror det er svært viktig å løfte frem at alle mennesker med en viss evne til egenrefleksjon kjenner på sin egen psykiske helse som noen ganger skranter, og andre ganger er velpolert og sunn.Dette er høyst vanlig og riktig for oss alle.
Ellers tenker jeg også på at i en slik sammenheng kan pasienten i større grad få oppleve det motsatte av en "jeg er frisk - du er syk" - holdning. De kan oppleve en ansatt som stiller seg ved pasientens side og sier at "foran oss ligger veien - skal vi gå den sammen?"

Jeg lurer også veldig på om det kunne være mulig å gjøre noe mer med tilgjengeligheten for en hånd å holde i etter utskrivelse. Et sentralt ord er ettervern. Hvordan tar vi mennesker egentlig hånd om våre skjøreste sider? Hva er godt for meg når jeg er redd? Det kan være noe helt annet enn hva som er godt for deg. OG hvordan kan en paient, kanskje ganske uten nettverk og med sviktende selvfølelse ta hånd om dette uten å ty til symptomer som egentlig ikke er særlig hensiktsmessige for å holde seg frisk? HVORDAN I ALL VERDEN KAN NOEN TRO AT EN PERSON SOM HAR VÆRT INNLAGT I LANG TID KAN KLARE Å IVARETA SEG OSS SITT BARE MED SMÅ BESØK AV PSYKIATRISK SYKEPLEIER FRA KOMMUNAL PSYKIATRITJENESTE??? Ikke mener jeg å si noe som helst galt om psykiatrisike psykapleiere, de gjør en utmerket jobb!! Men de er ofte hos pasienten en til to timer pr uke....hva skal de gjøre resten av uka? Den klarer de ofte ikke å fylle med noe annet enn ensomhet.
I dette feltet må vi gjøre mye veldig annerledes. :-)
Hvordan kunne vi ha gitt pasienten en mulighet til at en reinnleggelse er mulig uten noe mer enn bare å ta en telefon? KAnskje aller helst mulighet for en telefon til en person innen psykiatrien som pasienten har tillit til som videre kan hjelpe pasienten å analysere hva han eller hun trenger akkurat der og da. Svært ofte er mang andre alternativer enn innleggelse bedre for psienten. Mye kan løses over en samtale med nær reell kontakt og med en hånd å holde i for en stund. :-)