Psykiatri igjen...håpet....drømmen....

Jeg kommer vel aldri til å slutte å være opptatt av psykiatri. Om jeg så hadde jobbet på fabrikk, hadde jeg sikkert stått ved samlebåndet og lurt på hvordan de andre ved samme samlebånd EGENTLIG hadde det. Hvordan vi mennesker er skrudd sammen er et evig mysterium og en evig leting etter veien videre. Men aller først må vi mennesker finne ut av hvor vi egentlig befinner oss i livet. Ligger vi og vaker frempå nesten mot tuppen av skiene i håp om å få slippe å kjenne på hvor små disse skiskoene egentlig har blitt? Eller prøver vi å produsere mer av hva vi fikset og trikset med for år tilbake fordi vi den gangen var trygge på at vi laget kvalitet og fordi vi ikke våger å ta sjansen på å se på de nye spede spirene vi kan lage i dag. De nye tingene er kanskje ikke like storslåtte som det som ble produsert før, men det er autentisk fordi det skapes på bakgrunn av noe nytt.
Som terapeut ser jeg at HÅP er en gjenganger i terapirommet. Skal man bli mer godtfungerende, må man håpe og tro at det er mulig å få det til. Og man må ville en endring. Noen ganger holder det heller ikke å ville, man må VILLE!!

MAT

Hva slags mat spiser vi egentlig, og hva slags mat burde vi spise...
Det er mange slags holdninger til mat. Hva betyr mat for oss og hva er de bakenforliggende verdiene til det vi setter frem på bordet ved et måltid.
I skogkanten rusler en elg og i disken på Rema ligger 3 koteletter. Mange tenker det er helt i orden med kjøttet fra Rema, men det har jo faktisk også vært et liv som har rusla rundt.
Eggene vi kjøper i butikken kommer ofte fra høner som har hatt minimal kontakt med eggene sine. Og hare kan vi spise, men ikke kanin. For de er jo så søte...

Og hva gjør vi fortsatt i stor grad med jorda vår...sprøyter den full av gift... Hva tenker vi på egentlig?

Eget håp og egen glede ved siden av en annens sorg og smerte

Det er ikke nødvendig å lide selv om en annen lider. Det er lov å ha en kjerne av glede og håp for seg selv  og sitt liv selv om folk rundt en kanskje ikke har det så greit.

Snart 50 - nærmere besemt 47

Jeg lurer på hva livet fremover kan bringe? Jeg roter litt med dette med alder og har allerede sagt i flere år at jeg snart er 50. Sannheten er at det fortsatt er noen få år til det skjer. Hører rykter om at det er svært dramatisk å fylle 50. Ser jo de der klare tingene med grått hår, rynker, flesk på rare steder og en ubarmhjertig tyngdekraft. :-) MEN når det er sagt er det også en del andre ting å trekke frem som er så bra at de ubehagelige tingene beskrevet over her, kanskje er verd det.
Det er så vanvittig godt at det ikke lenger er nødvendig vite så mye. Jeg har aldri visst svaret på så mye som jeg gjorde da jeg var 18 år gammel. Ikke hverken før eller siden. Fryktelig slitsomt! I dag vet jeg stadig mindre, og det er veldig ok. Det er ganske fint å ha blitt gammel nok til at det ikke er så mange ting som irriterer så mye og usikkerhet har blitt en naturlig del av livet. Om bare denne stadig større uvitenhetens neste skritt ikke heter demens, skal jeg være veldig fornøyd. Men det skal man vel kanskje ikke fleipe med.

Når man har blitt så gammel, er det greit at det finnes kontraster man kan overdrive. :-)

Å rydde

I dag er det mandag. Det er tidlig morgen og jeg er våkeen og ved ganske godt mot. :-) Å få ryddet er sååå forfriskende! I går gikk et stort bål opp i røyk og masse ble ryddet opp i. Sååå fint! Det er fortsatt mye som skal vekk herfra, men det er så fint å få litt ordenJeg blir sprø av for mye kaos rundt meg. Jeg klarer ikke tenke klart når det er for mye uro i form av kaos rundt meg. Det er rart det der, så enkle er vi mennesker at rydding og bortkjøring av kaos hjelper betraktelig på sjelefreden. :-) Ha en god uke!

I min blogg bestemmer jeg!

Noe av det som er litt ok med å skrive en blogg er at her kan jeg skrive ting som jeg mener akkurat NÅ, kanskje bae for enb liten stund. Det behøver ikke være så voldsomt gjennomtenkt eller flott. Det kan bnare være en gløtt inn i huet mitt for et kort øyeblikk. Om et sekund eller to er tanken borte og jeg mener kanskje ikke lengre det jeg sa, men du verden så godt det gjorde å kunne si akkurat DET akkurat DA. :-) Tror det er viktig å tenke over at ikke alt behøver å være så gjennomtenkt og ferdigtygget. En gnist, et blaff eller et lite bilde av noe, en flik av en sannhet eller et gufs fra noe som var....alt kan være veldig sterkt og sant i nuet. Men ikke nødvendigvis like sant når man har fått tenkt seg litt om. MEn hvor lenge må en påstand oppleves som sann for at akkurat jeg skal kunne betrakte den som en sannhet for meg? Hm...interessant tanke. Den skal jeg komme tilbake til for  i dette innlegget hadde jeg ikke tenkt at det skulle være så alvorlig. :-)

DRIT FORBANNA

Så deilig å være forbannet! Kraftfullt og inderlig forbannet.  - men full trøkk så taksteinen drysser! Hjertelig tilstede og glitrende forbannet.
Ja, det bør jo ikke gå utover noen da.... ikke i sån stor grad iallefall. Men ørlite kan det jo gå utover noen, men det er jo ikke politisk korrekt å si...eller mene....men det driter jeg i, om jeg bare er tilstrekkelig forbanna!!! :-)

Modell; Maja Thune

NATTERGALEN

jeg ligger sammenkrøpet

I et hjørne

menneskene ser meg ikke

jeg finner ikke frem

nattergalens sang tapper på

min frosne kropp

og min hud tines alt hva en

nattergals nebb kan klare

HUNDEN I ET GAMMELT VILLASTRØK

I en enebolig I et gammelt villastrøk

gir innbakt tomhet

rom til ensomheten

vanndamp lindrer smertene

etter ditt presise kutt

fra øverst til nederst

og fra innerst til ytterst

tårer ble trukket ut av blodårene til

den vakre kvinnen

I det kåpen gle av

og hun stod der naken foran speilet

barbert

vissen

vinden gav henne skammen I gave

og pakket henne inn I gardinene fra

villaen på hjørnet

strammet hardt til

hun danset rundt og rundt til hun hostet

helt til hjertet spratt ut av munnen hennes

og havnet I gapet til nabohunden

hennes liv lå der trygt forvart mellom jekslene

I gapet på en svær hund

Kreativ prosess - å vente på nye bilder

Lenge har jeg ventet på de nye bildene. Jeg forstår ikke så mye av hva enkelte kaller idetørke og "slitet" med den kreative prosessen. For meg er det en vakker lek. Lek i vakre tårer og gullbelagt vann. I trillende latter og sorg som renner nedover bakkene i stor fart. Det er som å ha funnet et rom i sjelen fullt av informasjon som må løftes ut i lyset. Når informasjonen i det rommet er bragt ut, kan jeg vaske etter meg og stille gå ut. Så kan jeg sette meg til i ventehallen. Jeg har hatt tilholdssted i ventehallen en god stund nå. Maler likevel. Det kan også være gode bilder som produseres i ventehallen, men et nytt prosjekt trenger et egen rom. Plutselig en dag finner jeg det nye rommet. Da synger livet, flaggene heises og jeg spankulerer inn... eller lister meg, alt etter som hva slags følelse jeg kjenner. Men inn i det nye rommet går jeg. JEg kan ha vært der før, men oifte er rommet en nyoppdagelse. I det rommet treffer jeg nye farger og former, nye ord, nye vinkler, nye ideer. Det er så flott å kjenne at jeg bare kan leke rundt i ny verden. Male flere bilder samtidig og bare kose meg.....Jeg gleder meg til jeg finner det rommet som jeg nå venter på. Men nå kan jeg bare vente, sitte på vent på den fine krakken i ventehallen der jeg kan samle inntrykk fra de forbipasserende.

Marit Bjørgen og gjengen...er de maskiner?

I skrivende stund er det 3 mil for kvinner i VM i Italia. Synes det er helt vanmvittig å se de alle sammen beveger seg rundt i skisporene som om det skulle ha vært en eller annen kunstart. Jeg kjenner det sniker seg inn i hodet mitt en tanke om doping, men jeg kaster den ut igjen så fort jeg kan. Det er slik at jeg ikke gidder å glede meg over hva jeg ser om jeg tenker i dopingtanker. Derfor vil jeg ikke tenke på det.
Men hvor sterke er disse kroppene egentlig? Og er det egentlig en treningsform som er god for kroppen? Vil de slite med skader etter for mye trening resten av livet etter at de har lagt opp som aktive idrettsutøvere? Hmm.... jeg tror ikke jeg vil tenke på det heller.
Jeg vil bare se på styrken i frasparkene og gleden de ser ut til å ha over å drive med idretten sin. Det er vanvittig flott å se på dem egentlig, og spesielt mens jeg sitter i en varm stue med fri tilgang på deilig kaffe. Er visst litt lat, jeg. :-)