Jeg er meg selv
fullstendig nok. Det er tilstrekkelig å se livet bevre der innenfor mine
grenser. Jeg passer på mitt indre liv så godt jeg kan fordi jeg ikke har lsyt
til at mitt vakre indre liv skal danse med ulvene der ute. Ulvene i
forskjellige drakter der noen ville spise i stykker min indre bebyggelse, noen
av de andre ville velte og rote til det lille som var til overs. I så fall er
mitt indre landskap borte. Jeg vet ikke om det er forenlig med å dø? Kanskje er det, og jeg synes i alle fall ikke det er verd
prisen å forsøke å slippe noen inn. Derfor lar jeg være å invitere. Derfor har
jeg stengt døren til denne plassen og kastet nøkkelen. Jeg har murt igjen
åpningen også. Overflaten er nesten helt glatt og fin. Det ser ut som hel vegg.
På dårlige dager ser man veldig godt at det er en skade på veggen. Noen dager
står døra på gløtt og det fine innholdet velter ut med skrikende lyder og
alarmerende lukter. Noe av det vakreste kan bli knust på disse dagene.
De dagene får aldri
noen se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar