Kondelureskogen Atelier

I morgen, 20. mai kl 18.00 starter første kurs i Kondelureskogen Atelier midt i Askim sentrum. Jeg har leid et stort, lyst og fint lokale og det blir en stor glede å undervise der. :-) Gleder meg!

Å holde drømmen høyt !

Jeg undrer meg over enkelte menneskers målbevissthet. Det er så enkelt å komme til et punkt i en slags selverkjennelse om at man er litt god til ett eller annet. En slags følelse av visshet om at om alt mulig lå til rette for det kunne man ha gjort noe ut av akkurat det. Man bruker det som en greie som kanskje tas frem til de aller nærmeste vennene og det får farge ens personlighet slik at folk kanskje lurer noe på hva dette menneske de betrakter har....hvem er hun....hva er det for noe ekstra med hun der borte? Men å ta det lille skrittet ut i det offentlige og si

" Hør dere, jeg har en drøm. Og nå skal jeg beskrive drømmen for dere. Da blir den jo mer virkelig. Det forplikter å ha beskrevet drømmen min og det fortjener den." 

Der ute i tydeligheten forteller dette mennesket om at det eneste akkurat det mennesket vil er å......eller.......eller........ Drømmer er jo forskjellige fra person til person. Og det kanskje aller viktigste sier hun eller han igjen og igjen...

" Jeg kan ikke vite om jeg noen ganger kommer til å få dette til, men jeg skal iallefall jobbe som om det allerede var i full gang. Jeg skal gjøre det jeg kan for å være tro mot min ide. Ikke mot det jeg tror må til for å kunne gjennomføre det jeg ønsker, men jeg skal være tro mot min egenart og min stemme, det autentiske som kommer fra mitt dyp"

Mitt vindu mot verden

I mitt vindu mot verden, sitter en vakker fugl og synger. Alperosene sender dufter de strengt tatt ikke har. I mitt vindu mot verden skimtes alltid havet og solens lange elver samles på mitt grånende, tykke trebord. Selv i gråvær er solen der. Også når jeg ikke ser hverken gråværet eller solen. I mitt vindu mot verden kan jeg speile meg og jeg vil se det jeg ønsker å se. - for mine egne tanker om meg selv bestemmer kun jeg

Et dikt om tilgivelse

FORGJEVES

langs et bånd til

en gusten hendelse

blir en drøm et sted uten adkomst

i det askedekte ansiktet

med vårlige øyne

vokser kraften bak

troen på at adkomsten finnes

og at håpets klare konturer lurer

bak dets tidvise formløshet

jeg var en ramme for ditt indre spenningsfelt og en venn av jordens larver på vei på usynlige føtter

du delte usynlige diamanter med mennesker du ikke så

jeg tonsatte etter beste evne

tanken gikk frem og tilbake

mellom meg og den gustne hendelsen

jeg kastet blomsterfrø langs veien

- skulle jo gå der så mye

magi løftet blomster ut av frøet og

veistrekningen ble enklere å tilbakelegge

da det ble høst

og blomstene døde møttes din og min hånd

og jeg oppdaget mitt eget fangenskap knyttet

til ditt fangenskap i det jeg gikk videre

i frihet

og hva vet vel jeg om

hva som er forgjeves

MIN KJÆRE SVIGERMOR ER 70 ÅR UNG I DAG!

Min svigermor er 70 år i dag <3

Jeg har vel i alle år forsøkt å være litt diskret (i den grad jeg har evnen) i omgang med min manns familie, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gjøre litt ut av hennes 70 årsdag. Så finner dama ut at hun ikke skal feire det!! Ja, ja, det er da godt at det finnes digitale løsninger. :-)

Dette er det første bildet jeg tok av min svigermor. Det er forøvrig ingen i familien jeg har fotografert så mye som henne. Når man er belemret med en svigerdatter som i enhver sammenheng fotograferer, må man da bli drittlei! :-) Jeg har fått noen klare beskjeder om at enkelte bilder lettere godtas enn andre men min svigermor har heller aldri lagt noen begrensninger på hva jeg får gjøre med bilder av henne. Allerede da jeg tok dette bildet for snart 20 år siden, tenkte jeg på at her ligger det muligheter for en utstilling... Har ikke gjennomført det enda, men tanken er ikke glemt. Min svigermor er vakker med en interessant utstråling. Og bildene av henne har blitt mange.

Da jeg traff min mann for etter hvert svært så lang  tid siden var min svigermor den første til å presentere meg for hennes omverden som en av hennes familie. Hun gjorde det nesten før jeg opplevde det slik selv. Helt uforbeholdent og naturlig ble jeg tatt med som en "av gjengen". Det imponerte. Enkelt og følsomt ble det gjort.

Jeg har en svigermor som er langt fra å være bare tradisjonell. Hun er tradisjonell og utradisjonell. Hun er følsom og modig. Hun er familiekjær og hemmlighetsfull.  

Min svigermor innehar for meg også en hel masse egenskaper og personlighetstrekk som ikke har navn. Det finnes bare en som henne. Det finnes bare en som kan fylle rammene for hva det innebærer å være akkurat henne. 

I meg finnes mange rom. På ei dør til ett av rommene står det skrevet svigermor. - og i det rommet er det riktig hyggelig og spenstig. Er ikke så sikker på om jeg vil si så mye mer om det annet enn at mitt forhold til min svigermor er så langt unna hva mange pleier å legge inn i ordet som man kan komme. Min svigermor er et slikt menneske man ikke treffer mange av gjennom livet. Hun er et menneske som bidrar til at de menneskene rundt henne får bli mer den de var ment å være. <3

Kan dere alle der ute hjelpe meg å heve glassene for min svigermor? Gled dere, dans, syng, vær litt gale, gråt over noe trist og bann over noe urettferdig - alt dette også for verdens mest spesielt sammenskrudde svigermor på hennes 70 årsdag :-) <3 <3 <3

PROSESSORIENTERT ARBEID I KONDELURESKOGEN

Jeg tenker at om man skal tenke prosessorientert, og om man skal kunne arbeide prosessorientert med seg selv og med andre må rammevilkårene for dette være de rette. I min studietid der jeg lærte om å bli en god terapeut snakket vi mye om hvordan vårt terapirom skulle være. Hva det rommet skulle inneholde for at vi skulle kunne fungere som gode terapeuter. Rommet skulle inneholde de tingene og absolutt ikke de andre tingene. Mye av dette var god lærdom å ta med seg. Likevel ser man fort ute i arbeidslivet at det jo ikke er optimale forhold man jobber under. Man må ofte skape et godt terapirom ut av ganske kummerlige forhold. Uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Og da står man i en sityuasjon der man ser at man må trekke frem hva som EGENTLIG er viktig for å skape et terapirom, hva har jeg som er spesielt for meg og som jeg alltid kan ta frem? Hva gjør meg trygg som terapeut og hva kan jeg skape med bare å være som gjør at alle steder til en viss grad kan ha mulighet til å fungere som et terapirom? Kondelureskogen er en imaginær skog der alt man måtte ha behov for er å finne. ;-)

Nå er jeg visst forbanna på helsevesenet igjen!

Vi skifter ut regjeringer og vi tror at psykiatrien skal blir et bedre sted å ferdes om man har noen vanskelige følelser å hanskes med!! INGENTING blir radikalt bedre for de som virkelig lider om ikke holdningene vi møter pasientene med endres!!!! Amen