DEN MONUMENTALE KRUKKEN ER RØD

ensomt stiger mørket
skoa fylles med vann
i gatene renner min uskyld
på vei mot et fremmed land

sangen du sang reiste fra meg
som en sky av levende kraft
den havnet i landet utenfor
som er stedet der drømmene går tapt

den monumentale krukken er rød

når jeg samler livets brød

og sjela mi ligger stille

i ei igjenglemt skitten fille 

liket av tidligere skygger 
vandret forbi

det var da jeg badet i mitt eget støv

mens jeg redde min seng i vissent løv 


rester av ensomhet trillet jevnt
ut av blomstene