Jeg åpnet øynene en morgen
og skammen svevde ut i en morgensky.
Der alene på bakken vinket jeg farvel
«Takk for følget!»
«Reis videre du nå!»
«Du behøver ikke komme tilbake»
Jeg snakket med min takknemlighet,
som lyste nå når stillheten hadde fått
hovedrollen. Tilbake stod jeg igjen alene. Ryggraden hadde reist fra meg. Jeg så en enorm fugleflokk møte meg. De løftet meg med nebb og med vinger og lot meg reise ut i verden, en annen vei enn skammen hadde reist,
og omsorgsfullt fyllte de ryggraden
min med blomster og gode dufter
fra fremtidens hemmelige hage.
I en laftet skjebne sov jeg, da minnene om dette dukket opp. Jeg lengtet etter solen i
mitt rike univers mens jeg
knyttet mine never. Jeg stanget
i hindre av rent gull da jeg våknet opp av søvnen. Dagen luktet av nyslått gress og jeg blunket intenst med øynene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar