Psykiatri igjen...håpet....drømmen....

Jeg kommer vel aldri til å slutte å være opptatt av psykiatri. Om jeg så hadde jobbet på fabrikk, hadde jeg sikkert stått ved samlebåndet og lurt på hvordan de andre ved samme samlebånd EGENTLIG hadde det. Hvordan vi mennesker er skrudd sammen er et evig mysterium og en evig leting etter veien videre. Men aller først må vi mennesker finne ut av hvor vi egentlig befinner oss i livet. Ligger vi og vaker frempå nesten mot tuppen av skiene i håp om å få slippe å kjenne på hvor små disse skiskoene egentlig har blitt? Eller prøver vi å produsere mer av hva vi fikset og trikset med for år tilbake fordi vi den gangen var trygge på at vi laget kvalitet og fordi vi ikke våger å ta sjansen på å se på de nye spede spirene vi kan lage i dag. De nye tingene er kanskje ikke like storslåtte som det som ble produsert før, men det er autentisk fordi det skapes på bakgrunn av noe nytt.
Som terapeut ser jeg at HÅP er en gjenganger i terapirommet. Skal man bli mer godtfungerende, må man håpe og tro at det er mulig å få det til. Og man må ville en endring. Noen ganger holder det heller ikke å ville, man må VILLE!!