En eventyrlig historie eller et gyllent møte mellom en forfyllet gynekolog og en nedsnødd hore.

Jeg går i mørke stille gater, sang han....og regnet vasker vekk mitt spor. Å NEI, ALLES SPOR VARER EVIG, DET VET DA ALLE, var det noen som sa.
Ja, ja, tenkte han, men sa det ikke. Har du hørt noe om lengsel, tenkte han. Har du kjent lengselen herje i skroget?
DU MÅ VELGE Å LEVE LIVET DITT SLIK AT DET BLIR ET GODT LIV FOR DEG, kvitret hun.
Jada, jada......På en god dag hadde han kanskje spurt om hun ville lånt livet hans en ukes tid..... eller hennes tenkte han og tittet ned på den vakreste perlen i verden. Hun lå nede i dag. Sliten....jævlig sliten faktisk....han pleide ikke bruke slike ord om henne. Hun var god. Enkelte ganger visste ikke hun det selv og da måtte iallefall han vite det for henne. Hun var god. Det var mange som syntes det for henne, altfor mange syntes for mye om henne syntes han...
Hva er egentlig livet, hva er mitt liv, tenkte han. Jeg går her og subber i elendighet og strever med å se det rene gullet bak dritten mens jeg blir stdig mer forfylla og musikken min forsvinner mer og mer inn i en oppdemma sorg. Og hun der, han pekte ned på den vakreste stjerna....hun ser ikke ut som den vakre stjerna jeg ser henne som, han strøk forsiktig over hånden hennes. Ingen reaksjon.
Hva skjer når teppet går ned for henne, tenkte han trist...
Han hadde jo, som alle andre, en gang hatt mange tanker om hvordan livet kunne bli. Mange tanker om håp og glede for livet, for hvordan livet skulle ligge der for han. Om all musikken han skulle lage og alt han skulle utrette. Men hverdagen, det helt dønn jordnære hadde tatt han. Tatt han fullstendig. Hverdagen hadde smurt håpet hans utover asfalten og trampet på det. Men alltid var det noen dråper av rent blank vann igjen når hverdagene hadde trampet. Det samlet han omhyggelig opp og tok det frem ved spesielle anledninger. Og de spesielle anledningene hadde vært mange den siste tiden.

Han var fortsatt glad for at det i hans hjertes røtter var friskt, friske vårgrønne strå av tro, og i øynene kunne han fremdeles kjenne barnets våkenhet. Selv en forfyllet lege som har tapt alle rettigheter til å utvise sin gjerning, en musiker som har parkert sin poesi og tonsatt den med alkohol og piller kan elske. Kanskje nettopp denne personen kan elske, ikke på grunn av men på tross av, ikke for det han ser men det han vet er der, og fordi de ørsmå dråpene av håp farger dagen i dag med nyanser som bare noen få er forut å se.
DU MÅ BRUKE EVNENE DINE, var det noen som sa...
Jada, sa han, men akkurat det hørte han ikke.

Jeg går i mørke stille gater

og regnet vasker vekk mitt spor

Jeg ønsket meg musikk og sang

men lengselen ble knust en gang

av sterkt begjær og tomme ord

Hva er mitt liv? Hav er teater?

Finns det en kjerne noe sted?

JEg strever med å finne ut

Hva som blir stående til slutt

Når noen senker teppet ned.

Jeg hadde en gang gode tanker

Om hvordan livet skulle bli

men hvert et håp og hver en drøm

ble knust i skammens understrøm

og jeg ble aldri mere fri

Men i hjertets mørke kiste

Under nederlag og skam

finnes det som ei kan briste

og som du kan lokke fram

Du ser ei hore og en dranker

Noen tror at det er sant

men kan du se med hjertets blikk

den såre sjæbnen som jeg fikk

Da øyner du en diamant

Teksten er skrevet av Gjertrud Gaasvatn.

Jeg var så heldig å få arbeide med denne forfyllede legen som karakter i en teateroppsetning for noen år siden. Jeg er utrolig ydmyk for alt hva denne karakteren har lært meg. Og for å komme tilbake til det å beundre mennesker som jeg har skrevet litt om før i denne bloggen, så må jeg si at dette er en karakter jeg er stor fan av. Det er også veldig spennende å ha opplevd hvor viktig en rolle kan være. Hadde aldri kunne forestille meg hvor mye en rolle kan gjøre med et menneske før jeg opplevde dette. Men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.