Noe av det farligste og skumleste vi mennesker gjør er å gå ut i en sfære der vi ikke kjenner reglene, ikke vet hvordan det føles å ha akkurat slik grunn under føttene eller om noe akkurat der gir oss støtte når vi strekker ut armen og famler fordi vi holder på å falle. Hver gang vi gjør det, er vi som barn som reiser oss for første gang.
Det var den gangen da vi lekte i vannskorpa og ikke ante noe om vannet vi plasket litt i var giftig for oss, eller om gresset vi stabbet i var vår eiendom. Vi bare var i det.
På slike merkedager som i dag, er det nok best å tenke nettopp på det å bare være i det. Kjenne etter om det finnes noe trygt der ute i livet.....joda, jeg har trygg grunn under føttene. Jeg kan være både litt blind for hva som ligger meg nærmest og døv for de vakreste ord, men jeg føttene mine trygt plantet på moder jord. - og i det er det godt å være......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar