Ensom - alene

Har fundert mye over en sak....er vi mennesker grunnleggende alene?
Hvis svaret er JA, er det positivt eller negativt?

Før mitt første barn skulle komme til verden, tenkte jeg at fødselen skulle kunne komme til å bli noe veldig nær opp til en følelse av kontakt med Gud eller iallefall det å være i ett med noe større enn meg selv. Så viste det seg at det å føde var mer en følelse av å være helt alene. Jeg har lett etter noen ord som kan beskrive dette i positive termer, men det er ikke så enkelt å finne dem. Å være alene er visst negativt i det norske språket. Men iallefall for meg var denne rene aleneheten så utrolig sterk og kraftfull. Jeg har derfor i etterkan vært opptatt av å stå godt i meg selv slik at jeg kan tåle de episodene av "alenehet som livet gir." Vi føder alene, vi dør alene, og enmkeltesterke emosjonelle bevegelser foregår også alene fordi ingen kjenner akkurat min emosjon og hvordan akkurat jeg opplever den.
Så ja, jeg tror på ensomheten og aleneheten som et sted der man bør ha det godt med seg selv. Godt fordi man skal til de rommene ganske ofte i livet. Det finnes også masse kraft og potensiale der.
Hva ligger forskjellen på ensomhet og "alenehet" i da? Det skal jeg reflektere over en annen gang. :-)