søndag 22. september 2013

Hvem vet noe om psykisk helse?



Kunst og uttrykksterapeuter har kommet for å bli. Vi innehar masse kunskap og muligheter til å nå inn hos mennesker som ikke så godt mestrer språket. Vi innehar kunnskap som gjør oss velegnet til ledere, til veiledere, til terapeuter.
Hva slags mennesker tror vi i dag vet noe om psykisk helse, og hva slags fagområder kan noe om den biten av et menneskes helse.
I psykiatrien snakker vi så mye om vårt store ansvar for å forstå våre nye landsmenn og kvinner bedre ut fra deres kulturelle og erfaringsmessige ståsted. Psykisk helse må jo settes i en kulturell sammenheng er vi etter hvert blitt ganske enige om. Men hvorfor bruker vi ikke i større grad kunnskapen til antropologene til å hjelpe oss å forstå dette bedre? Hvorfor er vi redde for å snakke med pasienter om tro og tvil? Det finnes jo fagfolk som virkelig kan dette også.
Jeg tror dette etter hvert vil løse  seg opp når samfunnet vårt i større grad aksepterer at det finnes mange flere måter å løse psykologiske vanskelkigheter på enn ved bruk av medisiner og gjennom det vil mange flere faggrupper enn sykepleiere og leger, psykologer og psykiatere være interessante for psykiatrien. 
For tross alt har vi alle sammen en psykisk helse. Det å være et menneske burde være tilstrekkelig til å vite ganske mye om den psykologiske delen av livet.
Jeg ser at vi har en lang vei å gå enda i forhold til holdninger til psykisk helse, men tross alt er det ikke så lenge siden pasienter ble lobotomert her i landet. Såvidt jeg vet ble siste lobotomioperasjon utført i Norge i 1974. Det er ikke lenge siden, og mye har skjedd på disse rundt 30 årene. Likevel skjer fortsatt hårreisende ting som handler om manglende forståelse for hva psykisk helse er.
Selv om det er mye rart som fortsatt skjer, har virkelig mye skjedd siden 70-tallet. Lurer på hvor langt vi er kommet om enda 30 år? Håper jeg rekker i min levetid å få oppleve at psykiatrien avmystifiseres.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar