Psykologisk normalt - psykologisk avvik?

Jeg undres over om det er noe litt merkelig med samfunnet vårt. Hva er det som gjør at det er et så smalt normalitetsbegrep rundt oss? Hvilke sett av holdninger finnes egentlig i det normale samfunnet der det normale forvaltes. Og burde kanskje normalitetsbegrepet legges bort, iallefall som noe annet enn en tanke om hva som er vanligere enn andre ting.
Når vi snakker normalitet, snakker vi også avvik. For at noe skal være normalt, må noe være unormalt. Og er det unormale unødvendig? I såfall må også det normale falle bort.
Noe veldig vakkert og vidunderlig med kunst og uttrykksterapien er at det faller veldig unaturlig for meg å tenke nettopp i begreper normalt/unormalt når jeg bruker de teknikkene. Mitt eget fag utfordrer meg hver dag på dette med sykt/friskt og normalt/unormalt.
Våre synptomer er et språk. Uansett hvor bisarre de er, er de et språk. Hva de vil fortelle kan noen ganger være vanskelig å finne ut av, men at våre synptomer er et språk er uomtvistelig.  Til langt inn i psykosenes verden har vi mennesker et ønske om å bli forstått og om at det språket vi har kan være en bærer av våre sjelers lengsler etter å bli møtt av en annen person. Og når det kommer til et stykke...hvilken rett har jeg til å dømme en annen persons virkelighetsoppfatning? Det blir etter min mening noe søkt å diskutere om den koppen som står på et bord mellom to mennesker er en kopp eller ei for dem begge. Men et poeng som jeg synes er ganske interessant er at jeg faktisk ikke kan se om koppen som står foran meg har et mønster på siden som står mot personen som sitter overfor meg. I det ligger en sterk erkjennesle av at det faktisk er helt umulig å vite om DIN opplevelse er lik min uten at vi har snakket ordentlig og respektfullt sammen.