Diagnoser

 
I dagens psykiatriske verden er det helt umulig å orientere seg uten en god kunnskap om diagnoser. Jeg har aldri vært blant de mest ekstreme i negativ retning. Vi er nødt til å ha noen teorier å jobbe ut fra og en måte å snakke sammen på når flere typer fagpersoner skal arbeide sammen til det beste for en pasient.
Det finnes også ganske mange pasienter som har stor nytte av å få kjentskap til sin diagnose og hva den innebærer av ressurser og utfordringer.
Når det er sagt, tenker jeg likevel at det ikke hjelper spesielt mye å vite at en person har en eller annen type diagnose om man ikke kjenner personens liv og dens historie slik at man kan sette seg inn i hva som skal gi kjøtt og blod i beskrivelse av diagnosen. Og for meg som fagperson, blir diagnosen mindre og mindre viktig jo bedre jeg kjenner vedkommende.
Hva er en diagnose? Det er veldig mye å si om det. Det tror jeg at jeg skal la være. Jeg tror kanskje at vi trenger et språk å omtale fenomener på. Hvis vi tenker at en diagnose er et sett av symptomer som opptrer nogenlunde samtidig, behøver vi ikke her gjøre det mer komplisert. Men en ting som er svært vesentlig er hvordan fagfolk forholder seg til disse symptomene som tilsammen noen ganger kvalifiserer for en diagnose. Ofte er det litt vanskelig å være terapeut fordi noen av oss iallefall, ønsler å ha noen symnptomer å jobbe med. Et språk hos pasienten som kan fortelle meg som terapeut hva vanskelighetene dreier seg om. Jeg har skrytt mye av ei lita bok som heter "symptomet som ressurs". Den er skrevet avEva  D Axelsen. Den setter på en god måte i system tanken på at vanskelige symptomer, selv om de kan være ulidelig smertefulle, kan være kilde til utvikling. Kanskje burde vi derfor ikke være så raske til å ønske å dempe symptomer hos pasientene og så effektivt. Kanskje vi heller burde hjelpe pasienten med å¨sette seg selv i stand til å stå ut med å kjenne etter hva symptomene har å si.

Det er jo svært viktig hvordan informasjon om en diagnose blir gitt. Det kan føre til alt fra at personen føler seg parkert i et hjøret for livet til at vedkommende får vite hva som er de sårbare punktene og hvorfor det er viktig å være bevisst på enkelte spesielle sider av livet.  Det sistnevnte gir mye rom for selvutvikling. Det første vanskeliggjør det veldig. Og det er vel nettopp dette som kanskje er sakens kjerne. Hva brukes diagnosen til? Blir det en hvilepute eller en vei mot forståelse?