Hvor mye må man ha av det gode livet for at ens sjel skal bli reddet fra å tørke ut? Som terapeut, forsåvidt også i eget liv har jeg mange ganger opplevd å se at noe som har skjedd svært få ganger i et menneskeliv kan ha sjelssettende betydning.
Det finnes såkalte løvetannbarn som overlever psykisk på tross av, ikke på grunn av. Hva handler dette egentlig om? Det har vært skrevet en del om dette fenpmenet, men jeg lurer på hva som er det aller mest sentrale? I mitt terapirom har jeg gjentatte ganger fått innblikk i triste skjebner der det liksom ikke finnes grenser for strømmen av vonde opplevelser som har pekt vedkommendes vei opp gjennom oppvekst og kanskje også voksenalder. Men så forteller de om den varme, søte nabokonen som alltid hadde tid til dem eller damen bak disken i en eller annen butikk. Kanskje kan det være en eller annen lærer eller en eller annen forbipasserende i livet. JEg vet ikke om det var Rudolf Steiner som uttalte flgende, men jeg fikk iallefall fortalt av en antrofosof, at hun så det som viktig at vikarlærere på skolen skulle bidra med seg selv og sitt historie. Hun sa at hun ønsket vikarlærere for sin klasse som var flinke fortellere og som hadde noe levd liv å dele med seg. Og folk som kunne være et vitne til elevenes liv. Da jeg spurte litt mer rundt det sa hun at om mine elever har 20 forskjellige slike mennesker innom livet sitt i løpet av barneskolen og ungdomskolen, kan de kanskje reddes da det å bli sett og bevitnet i forhold til sin eksistens er det viktigste vi kan gi et barn i forhold til livskvalitet.
Et mennesket fortalte meg en gang at hun ikke hadde klart seg uten nabokonen som hadde vært så snill og ivaretatt henne hver gang hun hadde vært lei seg og hadde blitt dårlig behandlet hjemme. Hun hadde ønsket å takke denne damen og tok derfor kontakt med henne. Hun ble svært overrasket da hun fikk høre at kun en gang hadde nabokonen servert henne vafler og hørt på henne fortelle sin historie. Hun hadde sagt at hun i mange år hadde hatt svært dårlig samvittighet fordi hun hadde ment at hun burde ha gjort så mye mer for denne lille jenta som hun jo visste at hadde det vanskelig.
Denne ene gangen, sittende ved nbokonens bord, spisende på hennes vafler i samtale om sin livssituasjon hadde reddet hele denne jentas syn på sin oppvekst. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan livet skulle være og hvordan hennes liv også en gang kunne bli. Det hadde gitt henne innblikk i hvordan det fltes at en voksen hørte på henne og at en voksen trodde på henne.
Kun EN gang!
Mange andre barn ville selvfølgelig ha trengt mye mer, men om vi har en slik ting i bakhodet og snakker litt ekstra med en dame her, en mann der, en gutt her og ei jente der, vil vi kunne gjøre så mye for de menneskene som trenger dette lille ekstra av menneskekontakt. Og vi vet hvem de er. Tror jeg iallefall. Jeg vet også godt om alle gangene jeg kunne ha gjort noe jeg ikke gjorde. Og det koster egentlig så lite både av tid og krefter å åpne øynene for at noen trenger å bli sett - men at det faktisk kan endre kursen for dette mennesket glemmer vi ofte.
Man kan ikke forandre andre enn seg selv, men det igjen kan gjøre en forskjell og endre mye. Så dette innlegget er mest til meg selv. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar