Fire flytebrygger lå på land. Et langt tau lå kveilet opp rundt dem i et eiendommelig mønster. Var det kanskje et tegn om noe? En slags hemmelig beskjed som det var viktig å forstå. Viktig for å komme videre i livet. Jeg myste utover og hjernen arbeidet på spreng.
Saktmodig stiger lukten av gammelt vann. Fuktigheten smører innsiden av neseborene mine i det jeg forsøker å slippe tanken på den hemmelige beskjeden.
Schizofrenien er et spennende felt. I møte med en person med schizofreni blir alt man trodde var riktig og sant utfordret. Vår riktighet og våre rammer, er vi så sikre på at det er det som er sant?
Fra Wikipedia:
Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, enkeltvis eller i kombinasjon), uorganisert tale og «negative symptomer». Med negative symptomer menes avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering.[1][2] Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner, som innebærer at pasienten hører stemmer, paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksen alder,[3] med en total livstidsprevalens på rundt 1 %.[4][5] Diagnosen baseres på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd, om nødvendig supplert med informasjon fra pårørende. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.[6]
I samfunnet vårt har vi et ganske smalt normalitetsbegrep fortsatt, til tross for mye arbeid over lang tid med holdninger knyttet til den psykiske siden av livet. Selv om denne typen psykiske lidelser har en helt annen stilling i dag enn hva som var tilfellet for 25-30 år siden, der det nå regnes for tilstander man absolutt kan leve et godt liv med og som man noen ganger også kan legge bak seg, er det likevel fortsatt en alvorlig og en gjennomgripende tilstand.
Har i de senere årene tenkt mye på hva jeg som terapeut kan gjøre for å møte dette fenomenet på en annen måte. Hva kan helsevesenet gjøre annerledes. Jeg lurer på om vi fagpersoner må saumfare vår egen redsel for egen "galskap". Hva handler den om? Hvor langt klarer vi å gå mht å gi et menneske som har mistet grepet på den virkeligheten vi mennesker forsøker å enes om, et godt og nært menneskemøte? Min påstand er at om vi skal klare det, må vi gå mot våre egne grenser for egen "galskap". Og hva med dette samfunnet vi lever i. Kunne vi klare å gi rom for litt mer der ute? Kaste "skikk og bruk" en gang for alle og bare være mennesker sammen? JEg vet og er faktisk hellig overbevist om at det ville gjøre en stor forskjell for mange mennesker. Så la oss forytsette å jobbe med holdninger til generell psykisk helse i mange år enda. Det er lang vei å gå.
Det blir unødvendig vanskelig å arbeide for å rehabilitere mennesker til å kunne fungere i et samfunn som er unødvendig rigid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar