Hvem delte jeg alt mulig rart med før man kunne kjøre det ut på nettet?

 Jeg må ha vært veldig slitsom! Kanskje er jeg fortsatt slitsom da, men etter at SOME - mulighetene kom, har jeg bare begynt å plage mange flere med all min taletrengthet. Ja, sånn er det nok. Ikke egentlig en så veldig sjarmerende egenskap kanskje, men det er rett og slett for mye tanker i huet mitt. Det må lages bilder eller skrives.....så blir det bra!! ;-)

Det viktigste som styrketreningen har gitt meg

 Jeg er 59 år gammel og da jeg var 12-15 år gammel begynner å bli veldig lenge siden. For meg var det fine tanker allerede da at jenter kan alt som gutter kan. Om ikke jeg som jente kunne bli like sterk som en gutt så var jeg opptatt av at jeg kunne utvikle styrke jeg også. Den gangen fikk jeg ikke lov av foreldre fordi dette var "en gutteting"......

Det tok lang tid. Jeg skulle bli over 50 år før jeg løftet en stang med vekter på. Men man skal aldri si aldri og plutselig fikk jeg oppleve det vidunderlige i at man kan samle seg om et fokus og gjennomføre en plan. Man kan ikke gjennomføre et løft uten å ha et skikkelig fokus. Jeg var opplært til da jeg var lita i å gjøre så godt jeg kunne. I styrkeløftklubben lærte jeg at om jeg ikke var klar for mer enn så godt jeg kunne så kunne jeg ta en kaffe og vente til jeg var klar for å "bestemme meg". Jeg lærte at å bestemme seg gav resultater. Og det fineste var at jeg kunne lære at det kunne gi resultater også utenfor treningslokalet. Jeg fikk en selvtillit jeg aldri hadde kjent på før. Jeg kunne kjenne på følelsen av å bestemme meg for noe og vite hva det betyr å tro på det. Og vet du hva? Om vi mislykkes, det gjør ingenting det. For vi bestemte oss med hele oss for å smelle til, gjøre det, ha fokus, ikke ha trua, men å vite........ Det er en seier i seg selv! <3 

Dette er det viktigste for meg med styrketrening! :-)

VEGETARIANER - veganer osv

Jeg fikk lyst til å si noen ord om forskjellig typer kosthold og holdninger til det. 

Jeg har vært vegetarianer i 8 år nå. Men jeg har også spist mye vegetarmat gjennom hele livet. Også vært interessert i vegetarmat mens jeg selv har vært ikke - vegetarianer. 

Jeg kjenner at det føles merkelig at det skal være et tema for debatt når jeg møter folk. Noen ganger blir jeg sliten av mine jevnaldrende, Mine barn og andre unge jeg kjenner, sier at hva folk spiser ikke er noe som noen gidder å problematisere. Men hvorfor skal vi godt voksne være så utrolig "bakpå"? Hvorfor i all verden skal man behøve å fortelle igjen og igjen at joda nå skal du høre...jeg er vegetarianer fordi.....

Jeg kan godt fortelle, men jeg skjønner ikke hvorfor det skal være en så svær greie for folk. 

Mange unge inviterer folk, samler inn info om hva de som kommer spiser og så lager de mat. Kanskje lager de noe som bare alle kan spise. En person med et "jeg spiser alt" - kosthold kan spise vegansk mat, men ikke omvendt. Da kan kanskje alle bare spise vegansk den dagen? Eller om en vegetarianer og en veganer er invitert så spiser man vel alle vegansk. 

Og så er det dette med årsaker til endret kosthold da. Når jeg kan si som sant er at det er min lege som har foreslått mitt kosthold for meg. Når jeg nå kan si at pga en del ting så ligner nok mitt kosthold mer på en diett enn et foretrukket valg av kosthold, da er det enklere å godta for folk. 

Om jeg gjør en innsats og mener det er mer politisk korrekt å være vegetarianer fordi det metter flere mennesker i verden, så liker ikke folk det. Når folk velger å leve uten kjøtt eller fisk eller begge deler, kanskje også uten egg og melk fordi de misliker hvordan dyrene behandles i denne industrien, så misliker mange mennesker det også. Det finnes også etter hvert ganske mange mennesker som har et vegetar/vegan - måltid i uka, for å redusere mengden kjøtt i kostholdet. Mange mennesker synes antagelig det også er ugreit. 

Kunne vi ikke bare la være å ha så mange meninger om hverandres kosthold? Det er ikke alt vi mennesker behøver å mene så mye om. :-)

LIVSGLEDE - hva er det for deg?

Jeg er opptatt av hvordan man lever livet sitt best mulig. Jeg har trent og trener fortsatt mye. Jeg har beskrevet hva som skjer når man trener med store helseutfordringer. Hvordan jeg endres gjennom dette og hvordan mine ødemer og min fibromyalgi påvirkes av trening. Når det er sagt ser jeg at jeg fort kan trå feil mht å snakke om trening og kropp og jeg har postet lite treningsrelaterte ting over tid på sosiale medier. Slik kommer det til å fortsette å være. Jeg kommer til å poste ting om trening nå og da, men ikke mer enn av turer alene i bilen, turer i skogen med hunden eller annet som gir meg glede og videre et mer pulserende liv.

Det er så mye som skaper et godt liv. Trening er ikke det eneste saliggjørende, ikke riktig kosthold heller. Jeg tenker vi skal leve og elske og alt mellom og utenom det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer til å fremstå i sosiale medier fremover, men du skal få være med i livet mitt om du vil. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å la kroppen min få bruke seg til det den vil aller mest og det den får til ut fra dagsform og helse. Håper dette vil bli bra.

Riktig god høst til både deg og meg!

Ta vare! <3

Hvordan skal vi snakke om kropper?

Ja, hvordan skal man kunne snakke om kropp på en måte som ikke plager noen eller trigger noe hos noen? For noen dager siden beskrev jeg min egen kropp som en brukbar hverdagskropp. Eller noe sånt. Jeg skjønner i etterkant at det var en dum formulering fordi ingen, kanskje med unntak av de som kjenner meg godt, kan vite at jeg snakker om at jeg etter lang tids styrketrening nå har en kropp som kan være med på det som Julie vil. Altså en for meg og mine ønsker brukbar kropp. Jeg tenker ikke på noe annet enn at det føles veldig fint å kunne gjøre det jeg har lyst til. Så beklager til de som oppfattet min formulering som en trigger. Jeg kan ikke si at det ikke skal gjenta seg heller. Jeg prøver å formulere meg på en måte som ikke sårer, med vekslende hell. Men beklage kan jeg gjøre, hver gang en salat har møtt mine føtter.

Selvtillit eller mangel på sådan

 Når selvtilliten i den virkelige verden svikter meg, så tegner jeg ei dame som har det jeg mangler den dagen. ;-)

Å male eller tegne. Hva skjer?

HVORDAN BLIR ET MALERI TIL? Jeg liker å male og jeg liker å tegne. Hva skjer når jeg maler eller tegner? Hva skjer når et bilde blir til?

Det faktum at vi beveger oss på vår helt egne måte rundt om i denne verden, skaper et avtrykk der vi går. Vi setter avtrykk i nysnø, vi endrer toneleie i møte med noen triste historie, vi blir skarpere i våre kroppers bevegelser når vi blir sinte og vi danser mer løssluppent når vi er ekstra glade.

Alt dette er eksempler på at vi setter avtrykk der vi beveger oss hos de menneskene vi møter og i den naturen vi går i. Selv luften vi puster i endres idet vi gir og tar...
Slik er det også når vi maler. Vi påfører maling, streker på et underlag og det ligger i sakens natur at streker tonsatt av "skjebnesymfonien" får en annen kvalitet enn streker tonsatt av "ut mot havet". :-) Men begge samlinger av streker har like stor  verdi.
En forskjell er likevel at på et lerret kan alle følelser uttrykkes med like stor åpenhet og like stor trygghet. Skammen er en like fin følelse i lerretet som gleden er. Det er jo ikke så mange rom i livet ellers det er akkurat slik. Jeg føler meg så heldig som så mye av tiden lever i slike rom der alle følelser er like legitime bare de uttrykkes på en måte som ikke skader noen.

Fra ubrukelig kropp til nogenlunde brukbar hverdagskropp

For noen år siden begynte gamle dama å trene. Altså jeg! Jeg hadde ikke rørt meg på mange år. Musklene mine fikk nok et aldri så lite sjokk. Men med diverse helseproblemer så gjorde det helt ekstremt godt. Eller det er vel egentlig helt ufattelig feil.

En formiddag for 6 år siden, tror jeg iallefall det må være, bukserte jeg kroppen min opp trappene til ett av byens treningssentre. Jeg var i så elendig form at det var ei treningsøkt i seg selv å komme meg opp trappa. Jeg følte at jeg forholdt meg til det av kroppen min som var fra halsen og opp. Fra halsen og ned var vel mest vondt. Jeg har lymfødem og fibromyalgi. Med en liten epilepsi på toppen. Evt i bunnen, alt etter som hvordan man ser det. Med så mye greier i kroppen burde man jo absolutt røre seg med ganske faste og jevne mellomrom, noe jeg ikke hadde gjort. Det var skikkelig skikkelig tungt å komme i gang med treningen, men det ble fint etter hvert. Det er ganske utrolig den veien kroppen min har fått gå gjennom trening. Jeg har også hele tiden gått hos naprapat og fysioterapeut.  

Er så fornøyd nå med at jeg har kommet til at  kroppen min har gjennomgått så mye trening og så mye behandling at Julie kan leve litt mer som det er naturlig for Julie å leve. Hvordan har jeg trent? Hva slags ting bedriver Julie nå som er en naturlig levemåte for Julie? 

Ta en titt innom denne bloggen fremover så skal du få noen svar. Ha det godt inntil videre! :-)
 

Taletrengt

 Det var jo i gamledager vi skrev blogg og man pleier vel ikke nødvendigvis å gå tilbake til hva man holdt på med før....men så er det nå en gang sånn da at jeg savner å ha litt mer plass når jeg skal få sagt det jeg vil. Det litt heseblesende over uttrykket man får i andre sammenhenger på some passer ikke alle temaer synes jeg. Så det kan hende det kommer til å dukke opp litt her igjen nå og da. Eller kanskje begynner jeg på nytt et annet sted. Vet enda ikke. <3 vi får se. Må jo innrømme at dette føltes litt rart. Kanskje også fint. :)