Våger vi være der når noen sliter?

DET BEGYNNER Å LIGNE ET LIV - DET BEGYNNER Å LIGNE EN BØNN - Ole Paus

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn – hva var sant? Hvem kan gi svar?
Jeg begynner å bli en tyv – jeg tok det jeg fant
- og gikk før de så hvem jeg var!
Jeg gjemte de – jeg stjal hjertets svarteste, dypeste bønn
Det begynner å bli et liv – det der
Det begynner å ligne en bønn

Hvem venter på meg, hvem viser vei, hvem skal gjøre meg hel?
Alt det jeg flyktet fra hjemsøker meg, som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop og hvert stønn.
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn.

Hvem vil ta meg inntil seg når det blir kaldt?
Hvem vil si: Du er av meg! Jeg elsker din sjel gjennom alt!
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn.


Dette er en av de vakreste sanger jeg vet. Den stiller spørsmål ved meget sentrale sider av det å leve med mye livssmerte.  Våger vi mennesker å bli mens det stormer i et menneskes liv? Veldig mange mennesker våger ikke det. Eller orker ikke. Noen prioriterer det kanskje heller ikke. Men jeg tror det dypest sett i de fleste tilfeller handler om at mennesker ikke orker eller våger.
Mine pasienter savner ofte at noen der ute nettopp kan si at de elsker deres sjel gjennom alt og at her er jeg, herfra til månen og tilbake....og jeg gir meg ikke, aldri! Det er stor sjanse for at den som har en slik venn og vet at de har det, vil leve et trygt og godt liv.... <3