Ordløst snakk

3 vakre dyr med solstråler på stod sammen på jordet i nærheten av der jeg bor. 3 flyktige dyr på vei langs livet.
Får jeg klappe deg? sa øynene mine. Ikke når du er så stresset sa de. Gå først hjem og lar deg at vi ikke er farlige.
Jeg var redd for hester. Da jeg var barn løftet en stor fremmed mann meg opp på en hest. En annen person gikk avsted med hesten mens jeg satt på den. Jeg hadde ikke bedt om noe av det. Jeg ble redd.
Jeg husker ikke mer av det. Husker ikke om jeg falt av eller om noe annet skummelt skjedde. Husker absolutt ingen glede over å ha fått det til heller. Hadde jo ikke bedt om det. Ville bare ned av hesten og vekk. Ønsket at den mannen aldri hadde løftet meg opp. HVorfor skal fremmede mennesker løfte små barn opp på hester?
Så fikk vi egen hest. Jeg var redd da også. Redd hennes store vurderende øyne. Redd for beina hennes som kunne tråkke på meg, men aller mest redd for noe jeg ikke visste hva var. Dette NOE var stort og skummelt og jeg kunne ikke konkretisere det. Derfor var det også vanskelig å håndtere.
Hesten la ørene bakover og så på meg.... Hjelp, ropte det inni hodet mitt. NEI, sa jeg og prøvde å høres streng ut. Hjelp var nok ordet hesten hørte. Jeg var likevel jevnt og trutt sammen med hesten vår. HEsten fikk vaner. Dette rare damemennesket kom med gulrot. Hun ble nysgjerrig og ørene gikk litt raskere opp i hyggelige stillinger. JEg lærte meg at hesten ble glad noen ganger når jeg kom. Det føltes stadig tryggere.
En dag.....stod jeg hos hesten. Var ferdig med å gi mat, og godbiten hadde hesten fortært. Hun så og så på meg likevel. Plutselig gikk hun bort til meg med halvlukka øyne og la hodet sitt inntil mitt. Jeg kjente at hele hestekroppen var rolig og jeg var også det. Jeg hadde fått en ny venn den dagen.