Nakne ansikter fløt
formålsløst rundt i vannskorpa. En liten gutt stanget pinnen sin rundt i
sanden. Han var på leting etter sine tankekors og sine bindevevsmidler. I
striregnet var han aldri hjemme. Da lekte han på stranden med pinnen sin mens
ansiktene fløt rundt. Det ene lyste gult og søtt og blinket mot himmelen. Et
annet var svart og innelukket.
Jeg er en hinne, sa
han. En hinne på Guds himmel. Jeg er skammen i hjertet ditt og smerten i ditt
forslåtte kne.
Det er derfor jeg går
her blant lysende ansikter i vannskorpa, sa han.
Han hilste med sin
blideste stemme på vannliljene da han svømte sin morgentur. De bøyde seg
erbødig til han. De var ikke redd for han eller trodde han var farlig på annet
vis. De bare bukket nesten slik at den tykke stilken krummet seg. I mørket, under vannet blant vannlinjenes
langstrakte stilker, følte han seg trygg og glad. Det var hans hjem.
Oppe i verden bodde
alle farene som han stakk pinnen sin i så fort han kunne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar