tirsdag 10. april 2012

EN HINNE PÅ GUDS HIMMEL




Nakne ansikter fløt formålsløst rundt i vannskorpa. En liten gutt stanget pinnen sin rundt i sanden. Han var på leting etter sine tankekors og sine bindevevsmidler. I striregnet var han aldri hjemme. Da lekte han på stranden med pinnen sin mens ansiktene fløt rundt. Det ene lyste gult og søtt og blinket mot himmelen. Et annet var svart og innelukket.
Jeg er en hinne, sa han. En hinne på Guds himmel. Jeg er skammen i hjertet ditt og smerten i ditt forslåtte kne.
Det er derfor jeg går her blant lysende ansikter i vannskorpa, sa han.
Han hilste med sin blideste stemme på vannliljene da han svømte sin morgentur. De bøyde seg erbødig til han. De var ikke redd for han eller trodde han var farlig på annet vis. De bare bukket nesten slik at den tykke stilken krummet seg.  I mørket, under vannet blant vannlinjenes langstrakte stilker, følte han seg trygg og glad. Det var hans hjem.
Oppe i verden bodde alle farene som han stakk pinnen sin i så fort han kunne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar