Rettssaken - i et land der rosen som symbol på kjærlighet står så sterkt, tror jeg ikke vi skal frykte litt oppmerksomhet rundt disse politiske ideene

Jeg har tenkt mye over om det er riktig å møte fenomenet, hovedpersonen og saken med stillhet. Hovedpersonen (orker ikke det navnet) ønsker jo oppmerksomhet for sine ideer og tanker. Det får han jo nå. Det justeres jo imidlertid etter min mening ganske godt hvilket rom han får til å forfekte sine standpunkter. Jeg har tidligere i løpet av tiden som har gått fra det fatale som skjedde landet vårt i juli reagerte kraftig på hvordan den tabloide pressen til tider har gravd i dette og skrevet om ting som har liten interesse for oss her ute.
Nå tenker jeg likevel at vi som nasjon, de av forskjellig grunner berørte, kan trenge en runde til i tillegg til at det selvfølgelig også handler om hvorda en rettsstat fungerer.

Og trenger vi en runde til?
Jeg tror vi har gjennomgått noe av den størte krisen et land kan få i fanget i juli. Vi har vært helt nede i mørket sammen. Nå når vi skal gjennom alt dette en gang til må vi alle sammen tenkte på at det faktisk ikke er det samme nå. Vi har vært der før og kan nærme oss enda et hakk å legge dette bak oss ved å gå gjennom det en gang til. Spesielt er jo dette en viktig milpæl for mange av de som ble sterkest berørt.

Høyreektremisme
Jeg hadde en interessant samtale med en person som sa at han tidligere ville ha kunnet støttet et slikt ekstremt politisk syn langt på vei. Han er godt kjent med hvordan dette miljøet opererer i og utenfor vårt land. Han sa noe som jeg har tenkt veldig mye på. Han mente at mye av "kicket" folk i dette miljøet får ligger i at det er så mye hemmeligholdelse rundt det. Han sa at dette gir en farlig kraft, en kraft som er mye farligere for samfunnet vårt enn om hovedpersonen i rettssaken som pågår nå får litt taletid og litt oppmerksomhet. Han mente snarere tvert imot. Gjennom rettssaken vil folk flest få se hvor patetisk denne mannen mest sannsynlig er, sa han. Du vet, vi skal ikke frykte litt oppmerksomhet rundt et slikt menneske når vi bor i et land som iscenesetter et slikt rosehav som Norge gjorde, sa han. Her råder kjærligheten, sa denne mannen.
Kan vi klare å støtte oss på en slik konklusjon? Jeg forsøker å gjøre det. Samtalen jeg hadde med denne mannen skjedde for flere måneder siden. Rettssaken har akkurat begynt og vi vet jo ikke så mye enda om hvordan vi selv eller landet vårt kommer ut av disse ukene. JEg konstaterer likevel allerede at jeg jo selvfølgelig som alle andre nok en gang rystes av handlingene denne manenn har utført, men selve mannen....? Patetisk er nok et godt ord på mye av hans fremtoning.

Ensomt stiger mørket
Skoene fylles med vann
I gatene renner vår uskyld
På vei mot et fremmed land.

Sangen du sang reiste fra meg
som en sky av levende kraft
den havnet i landet utenfor
som er stedet der drømmen går tapt....

MEN;
STØRST AV ALT ER FAKTISK FORTSATT KJÆRLIGHETEN!