En skygge på min livslinje

 

Så var denne dagen blitt et merke i livet, et punkt i min, tidssone og en skygge på min livslinje. Varmen strømmet ut av et hull i taket og jeg banet meg vei mot deg og ditt skummende skyggespråk. Det gnistret av gull rundt månetoppen og jeg landet mykt og lett i et reir av ekte sne. Trolleri, tenkte jeg og varslet mine hjelpere. KOM, ropte de! IKKE VÆR REDD! Saktmodig gikk jeg mot månetoppen Var jeg sendt eller ettersøkt? Eller kanskje jeg var på leting?

Admiralen angret aldri. Systemets grenser svikter alltid, mens jeg alltid er avskåret fra å høre, forhindret fra å se, nektet å analysere.

Anklene mine er perforerte, lik stratos. Det er vondt å gå med stratoslegger. I foten min er en sene på vei ut av posisjon. Den har aldri funnet seg i å være i den retningen

det er best for meg at den er

Hele kroppen min er full av historier. I min lillefinger sitter en sorg og i mitt venstre hjertekammer sitter

en uforløst latter. Det er derfor mitt hjerte noen ganger løper for fort

Hodet mitt tenker så rare tanker. De har strenge rammer og høye gjerder laget av stål. Ut av disse tungt inngjerdede tankene vokser håret mitt. Det er ikke rart at det som vokser  ut av noe så kontrollbundet er helt og fullstendig rett fra hårrot til hårtupp. Kontroll på høyt plan. Ikke en krøll uten at jeg har laget den helt selv. Foten min er full av ventiler. Mange mange små ganger som alle de små maurene har laget. De graver og spiser av foten min, tror jeg i alle fall. Jeg lurer på hva alle disse små skapningene vil? Og hvorfor flyttet inn i akkurat min fot? De må nok etter hvert flytte når de har funnet et annet sted å bo. Inntil videre elsker jeg smerten i foten min. Det betyr at den finnes.

Men snart kommer jeg til å kjenne kroppens rotnett vokse ut av føttene. De vil grave seg ned i marken, og danse seg vei opp i de høye himmellag. Luftighetens frihet hilser deg da velkommen til skogens indre rom.   

Der ingen henges, lastes eller blir angrepet.