som spredte lys til de nærmeste
nattsvermerne
Jeg hadde stått der lenge
Snart forsvant gatelykten
og min dag ville
stilne
Jeg varmet meg
på en tapt lengsel
og tenkte på den rene
ærligheten -
den som gir et godt skold
mot de usynlige båndene
mellom stammens ulende hyl
og vissheten om din tilstedeværelse
Du kunne kanskje blitt hedret
med en stille salutt
men nei - det vanket kun
noen visne kvister
pakket inn i restene etter
fjorårets julepapir
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar