Da jeg var lita var denne dokka en av mine nærmeste kompiser. Ei lita, etter hvert ganske skranglete dokke som nok var vakker bare i kraft av sin historie med meg. Evt vakker bare for meg. :-) Øyet ble etter hvert litt skadet. Det stod heller ikke til hinder for hennes skjønnhet i mine øyne.
Nylig fant jeg henne da jeg ryddet opp i noe gammelt. Håret var blitt tørt og skrantete, hun var enda mer skranglete i kroppen og ansiktsfargen var slik plast blir etter år nedi en pappeske, gulaktig og underlig. Likevel var hun like vakker i mine øyne. Jeg tror jeg må ha tatt veldig godt hånd om henne og stelt henne godt siden skjønnheten har blitt båret gjennom tidens tann....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar